Share Article   
Submit to Facebook

28. desember, 2013

Re-union / levende landskap


Skrevet av Natalia Echeverri


Det følgende er en redegjørelse for erfaringer fra en residency på øyen La Réunion i Frankrike, hvor jeg fikk muligheten til å delta i "Biennale Arts Actuels". I løpet av dette oppholdet ble jeg gitt tillatelse til å danne et rom for forskning hvor jeg kunne inngå i en mer direkte dialog med folk i et distrikt av byen Port, som var bebodd av immigranter og mennesker med lav inntekt. I arbeidet jeg produserte, la jeg frem et forslag til visualiseringer/ kartografier som rekontekstualiserte og bar forestillinger om nye geografier for både rom og territorium.

Med henblikk på en visuell kartlegging basert på etnografiske registreringer og studier, ønsket vi å situere et spatio-temporalt forhold som beboerne hadde med deres territorium og prøve å forstå hvordan dette danner beboerens “hardware” ettersom landskapet forandres i takt med forandringer i sosiale, kulturelle og økonomiske vaner.

En rundtur i de urbane omgivelsene, med nøye observasjon av alle aspektene man kunne sanse i dette tett befolkede og hjemliggjorte stedet, utvidet min tankegang og hjalp meg til å forstå den impulsen som et sted gir følelseslivet til folk, idet det avdekker innbyggernes forhold til et territorium; landskapet de bygget for seg selv basert på deres egen erfaringskontekst og livsverden.

Den første tilnærmingen til befolkningen i dette nabolaget tok utgangspunkt i spørsmålet: Hva betyr ordet REUNION for innbyggerne? Å stille spørsmål ved dette ordet som er knyttet til et område og et land ville også forhåpentligvis lede til en dypere følelse og forståelse for dens fundamentale konnotasjon: øyen.

Ordet réunion, som også symbolsk definerer øyen, ble først et verktøy til å bli kjent med innbyggernes verden, og begynne å strukturere en rudimentær kartografi som hadde som mål å rekonstruere befolkningens territoriale forestillingsverden. Men det gav også grunnlag for å forstå hvordan et territorium som sådan kan gjen-forenes, det vil si, gå tilbake til en tilstand hvor forskjellige hudfarger og raser, familier, veier, småbiter, landskap, tanker, følelser og folk blir gjenforent, og hvor livet blomstrer; hvor livets mangfold og verdighet blir åpenbar og daglige vaner vinner tilbake sin synlige gyldighet og verdi.




Kunne La Reunión returnere til et sted som eksisterte som et sett av forhold som fritt vever og skaper rom; som et uendelig tekstil som kontinuerlig finner kombinasjoner og danner felles rom, blandede rom, blandede språk, blandede folk, blandede ideer, tanker og religioner?

Rekognoseringsarbeidet i territoriet ble gjort gjennom flere omvisninger med ledere og lokale beboere i Oasis og Rivière Galets, i tillegg til intervjuer med folk generelt.  Gjennom en dokumentarvideo ble en rekke av beboerne i disse nabolagene registrert, og forholdet de hadde til sine territorier kom tydelig frem. Dette var en registrering som reflekterte deres identitet og kultur som sentrum for erfaringene som territoriet gav dem, og som deres lokaliteter også en gang burde kunne bli i stand til å reflektere.

På denne tiden gjennomførte borgermesteren i Puerto et nitidig rehabiliteringsprosjekt som berørte hjem i underutviklede områder i byen. Han gav seg også i kast med å rehabilitere huset til en av beboerne i Rivière-nabolaget Galets som fanget min oppmerksomhet, fordi det var et slikt hus som en “typisk” mannlig beboer hadde, som brukte vedfyring til å lage mat og som var veldig knyttet til stedet hvor han bodde til tross for svært beskjedne lokale fasiliteter og dårlig infrastruktur. Borgermesteren startet nå prosessen med flytte tomten hans til et sted i nærheten hvor det skulle bygges et nytt hjem.

Mens jeg var vitne til ødeleggelsen av huset hans, bestemte jeg meg for å plukke opp deler av det for å inkludere dem i mitt studium. Jeg plukket opp deler av fasaden, bord, vinduer, noen personlige eiendeler som sko, middagsbordet, vinduet og andre objekter.





Det var slik "Textures of dwelling" startet, et arbeid som oppsummerer innsiden og utsiden av et nabolag i forandring i Rivière de Galets i byen Puerto i La Réunion. Maleriene fokuserer på teksturer i et forsøk på å vise hva de har bevart; et minne som bærer i seg forbigåtte dager og livsfunksjoner, som hvordan røyken etter matlaging har forandret fargene på veggene, dørene; snudd rødfarger til brunt og lyseblått til mørkeblått, eller en treplanke med (jeg vet ikke hvor mange) spiker, som teller alle gangene beboeren hadde steget inn i hjemmet sitt.

I denne serien av malerier synligjøres de forskjellige boperiodene lag på lag; forgrunnen består av en fasade av bokser i forskjellige grånyanser som omgir en del av territoriet og dermed markerer det hjemlige terrengets grenser. Dette er faktisk en reell “vegg” mellom rom som er satt sammen av forskjellige familier. I tillegg er det et indre belegg som avgrenser interiøret i rommene hvor folk lever sine daglige liv.

Slik blir denne researchen en refleksjon over måter å leve på som tar utgangspunkt i konstruksjonen av hverdagslige situasjoner, løsninger for å bygge og leve på et minimum, og som fungerer i dagliglivet.

Utstillingen var et vidnesbyrd om en reise som lar seg oppsummere i blikket på, og den estetiske refleksjonen over besøkene som ble gjort, og kunnskapen som ble resultatet av  å leve sammen med befolkningen, men den fant også sted i en eksperimentell dimensjon fordi verkets ambisjon var å smelte sammen med levd liv, samtidig som det var en respons på mine egne spørsmål og interesser. Det dannet seg en sensitivitet gjennom “å se, spasere, fotografere, kartlegge” som forhåpentligvis skulle bidra til å produsere en ny versjon og vurdering av landskapet, i form av et kunstverk[1].

Den viktigste oppdagelsen var landskapets egne kvaliteter og de arkitektoniske scenariene i de urbane omgivelsene, ladd med så mange meninger hvor det var nødvendig å skape rom for et funksjonelt, hybrid  samboerskap – mellom maleriet og de innsamlede objektene som var distribuert i rommet: et samboerskap som alluderte til møtet mellom den manglende planleggingen og mangelen på forståelse av nettopp dette nabolaget som nå er i ferd med å bli restrukturert.


Natalia Echeverri er kunstner og professor ved Universidad Nacional de Colombia. Echeverri tok PhD-graden i visuell kunst ved  Universidade Federal do Rio de Janeiro, Brasil.





[1] MADERUELO, Javier. La idea del espacio en la arquitectura y el arte contemporáneo 1960- 1989. Madrid 2008, Akal Pág. 273