Fra “eremittisk” kunstnerresidency til “heterotopi”: endringer i kulturpolitikken til Villa Romana (1905-2017):
Carlotta Castellani
Med sitt forelesningsprogram, sine symposier og utstillinger fremmer kunstnerresidencyen Villa Romana for tiden en evig interaksjon mellom kulturer og skaper tverrkulturelle forbindelser for gjensidig forståelse gjennom kunst. I denne betydningen er huset et unikt sted i konteksten av Firenze. (ill.1).
Hvis vi går tilbake i historien er det klart at Villa Romana har vært en særegen institusjon siden 1905, da den først ble åpnet som en tysk kunstnerresidency i Firenze takket være maleren Max Klinger (1857-1920) og med hjelp fra Deutscher Künstlerbund (ill.2). Villa Romana ble laget av kunstnere, for kunstnere, og har siden den gang blitt stående som et uavhengig forum, og var en antimodell til andre tyske priser som ble gitt til kunstnere. Villa Romana tar hvert år imot fire kunstnere som bor i huset i ti måneder. Med støtte fra private sponsorer har Villa Romana oppgitt i sine statutter at at enhver artist-in-residence skal velges av en spesifikk jury bestående av andre kunstnere. Denne selvforsynte organisasjonen har garantert for residencyens fleksible natur. I årenes løp har livet i residencyen og dens kulturelle aktivitetsprogram endret seg substansielt. Stilt overfor omveltningene som har funnet sted i samtidskunstverden, gjennomgikk Villa Romana to betydelige endringer takket være fremsyntheten til den siste direktøren, Joachim Burmeister (1972-2005), og den nåværende Angelika Stepken (2006-2017) som begge fremmet innovative initiativer for å sørge for tilstrekkelig fornyelse.
Etter den katastrofale flommen i 1966 og den påfølgende konservative lokale kulturpolitikken, så ikke Firenze ut som noen by som var åpen for samtidskunst, sammenlignet med andre byer (Paris, London, New York): Mange tyske kunstnere stilte spørsmål ved legitimiteten til Villa Romana-tildelingen i denne spesielle, urbane konteksten. Joachim Burmeister, som var valgt direktør i mars 1972, skjønte at det var nødvendig for å fornye Villaens rolle at man etablerte direkte kontakter med Tyskland innenfor kunstsektoren. Bortsett fra de fire kunstnerne som hvert år mottok oppholdet, tilbød han leilighet med atelier i flere måneder for opp til 9 gjestekunstnere, og han inviterte også mange mennesker som hadde forbindelser i kunstverden, som gallerieiere, museumsdirektører, kuratorer og journalister. Noen av disse gjestene hyllet offentlig Villaen, noe som førte til utviklingen av nettopp et slikt nettverk av gjester som Burmeister ønsket seg. Som en tidlig konsekvens, begynte et mer heterogent utvalg av kunstnere å akseptere prisen, deriblant Dorothee von Windheim (mottaker i 1975), Michael Buthe (1976), Nikolaus Lang (1976) og Anna Oppermann (1977). De bidro alle til den fundamentale perspektivendringen på Firenze, slik vi kan se i deres egne ord og arbeider. Michael Buthe beskriver Piazza Santo Spirito i Florence som liknende på Jemaa el Fna, den viktigste forsamlingsplassen i Marrakesh. Anna Oppermann integrerer fragmenter av byen – fra tomater til postkort – i sine arbeider. Martin Kippenberger, som ikke mottok prisen men var gjest ved Villa Romana, brukte de samme fragmentene som representanter for byen i sine små oljelerret med tittelen Noi tedeschi a Firenze, og som alle hadde blitt utført ved baren foran Palazzo Pitti. Disse kunstnerne splittet opp den tunge arven fra Firenze i fragmenter, for å fjerne ideen om byen som renessansens fødested, fordi en ny opplevelse av kulturpluralitet var på kollisjonskurs med renessansekunstens tyranniske monolitt. Slik Bazon Brock, som ofte var gjest ved Villawn etter 1974, skrev i 1980: “funksjonen til det nye, i nåtiden, går ut på at man er i stand til å ta det gamle i besittelse […]. Avant-garden er kun noe som får oss til å se på tilsynelatende tilstivnede tradisjoner på en ny måte, det vil si, den får oss til å etablere nye tradisjoner.» I slutten av juli 1977 organiserte de tidligere nevnte beboerne en performancekveld rundt hagen kalt Künstler arbeiten für Künstler [Kunstnere som jobber for kunstnere](ill. 3), hvilket indikerte Villaens transformasjon fra et eremittisk Nazaren-aktig sted til et laboratorium for produksjon og hybridisering av kunst. For å skulle kunne forandre Villaen til et «laboratorium for materialproduksjon innen billedkunst, der det kan være mulig å sammenligne antitetiske posisjoner, nærme seg den italienske avant-garden og korrigere det sentimentale bildet av Italia”, økte Burmeister også kontakten og samarbeidet med lokale grupper av eksperimentelle kunstnere, slik som galleriet Schema, produksjonsstudiet for videokunst Art/tapes/22 og det kunstnerdrevne rommet Zona-no-Profit. I 1978 begynte også hendelser som var dedisert til disse kunstnerne å bli presentert i Villa Romana, slik som performancen til Lanfranco Baldi, Mio caro demonio (ill. 4). I kjølvannet til suksessen til disse samarbeidene, som tydelig fremviste potensialet i synergiprosjekter mellom denne kunstnerresidencyen og Firenze, fortsatte Burmeister med et program med kontinuerlige utstillinger på innsiden av rommene i Villaen. Utstillingsrommet Salone Villa Romana åpnet i 1979 under ledelse av Katalin Burmeister. Mellom 1979 og 2004 ble mer enn 80 utstillinger installert her, dedisert til italienske og internasjonale kunstnere som Luciano Bartolini, Michael Buthe, Anne og Patrick Poirier, Marco Gastini, Georg Baselitz, Mimmo Paladino, Mario Nigro og med viktige gjester som Ulay og Marina Abramović. Siden da har Villa Romana vært en integrert del av kulturlivet i byen (ill.5).
Konseptet med å ha et kontinuerlig offentlig program på innsiden av huset, og å invitere et stort antall gjestekunstnere hvert år har blit opprettholdt og er fortsatt aktivt i dag. Likevel, idet vi gikk over i det nye årtusenet med økt globalisering og endrende geopolitikk, trengte Villa Romana en ny forandring som kunstnerresidency. Angelika Stepken, en profesjonell kurator som ble nominert til leder i 2006, forandret på måten residencyen organiseres på ved å følge målet om å jobbe på et transnasjonalt nivå. Som hun sier i et nylig intervju:
“Som frilanskurator har jeg jobbet transnasjonalt med å organisere utstillinger i Kina, India, Tyrkia og Skandinavia. Jeg har alltid vært interessert i virkeligheten til «den andre» og i bruken av geografi som et instrument til å forandre perspektiver. Dette er grunnen til at jeg var så interessert i å jobbe for en kunstnerresidency som var lokalisert i Italia.».
Stepken anså kunstnerresidencyen som et sted hinsides alle steder, en “heterotopi” for å bruke Michel Foucaults ord, og det faktum at den befant seg i Firenze plaget ikke henne: “Som enhver lokalitet har dette stedet sine begrensninger og muligheter”, sier hun. Siden hun kom til Firenze har den nye lederen plukket fra hverandre ideen om Villa Romana som en binasjonal plattform – italiensk og tysk – som fortsatt har vært dominerende i de senere tiårene. Etter hennes mening “gir kunstnerresidencyene en garanti om å “komme til et annet sted”, om nye perspektiver, en fundamental erfaring: ikke bare utenfor dagliglivet ditt, men også når det gjelder andre virkeligheter, andre historier.» Når vi vektlegger kvalitetsparametre, tildeler Vila Romana for øyeblikket prisene til de mest lovende fremadstormende tysk-baserte kunstnerne, enten de var født i landet eller ikke”. “Sammenlignet med fortiden”, forklarer Stepken, “innebar forandringen av samtidskunstens verden i en globalisert verden, en forandring i antallet tyske kunstnere som faktisk ble valgt til å være med hvert år i Villa Romana. Alle vet at dette er et tysk institutt, og vi er fortsatt vertskap for mange tyske kunstnere, men det vi tilbyr er en transnasjonal plattform, hvilket ikke insisterer på begrepet om tysk nasjonalitet lenger. Nå sies det jo i Tyskland at utenrikspolitikken innen kultur må overskride nasjonalismen og eksponeres for det “ukjente”, den “andre”, for å kunne forbedre synet sitt...» Dette aspektet av samtidskunstverdenen kan vi se, for eksempel, i en by som Berlin hvor mer enn 9.000 kunstnere fra hele verden bor i dag, eller på et felt innen samtidskunstens historie, som ikkkelenger styres av lingvistiske eller nasjonaler skoler, men som snarere er orientert mot en verdensomspennende kunsthistorie. Dette aspektet ved samtidskunstverden kan vi for eksempel se i en by som Berlin hvor mer enn 9.000 kunstnere fra hele verden bor i dag, eller innen feltet av samtidskunsthistorie, noe som ikke lenger styres av nasjonale skoler eller språkfag, men som i stedet er orientert mot en global kunsthistorie. Videre, i disse usikre tidene med politisk mistillit mellom nasjoner, har det blitt lagt spesielt stor geografisk vekt på kulturene til de “ikke-allierte” landene langs Middelhavet. Gjestekunstnerne som er invitert til Firenze kommer fra disse områdene: Syria, Kosovo, Israel, Libanon, Egypt, Morocco, Albania, osv. “Siden
2007”, forklarer Stepken, “har vi hatt en praksis med å invitere kunstnere fra middelhavsområdet. Selvfølgelig, etter den arabiske våren i 2011, har denne
siden ved Villa Romana fått langt større oppmerksomhet”. I 2011 ble utstillingen Lampedusa. The Day After. Visuelle Perspektiven (ill. 6), som tok for seg den svært reelle utfordringen med immgranter, organisert i Villa Romana og kuratert av Maurizio Bortolotti, som stilte ut et rikt utvalg fotografier og videoarkiver for å bidra til en forståelse av fenomenet. Et nyligere eksempel på denne praksisen er utstillingsprosjektet Disappearances. Appearances. Publishing (2017, ill. 7) av kunstnerkollektivet Fehras Publishing Practices (Kenan Darwich, Omar Nicolas, Sami Rustom), som viste frem noen refleksjoner over det private biblioteket til den arabiske forfatteren Abd Al-Rahman Munif med nylesninger av dets innhold, som gav innsikter i den lange produksjonshistorien i den arabiske verden siden 40-tallet.
I tråd med Michel Foucault begrep om rom kan det sies at ethvert sted defineres av et sett relasjoner. I Villa Romana alltid disse relasjonene overraskende, og “i stand til å sammenstille flere inkompatible “steder” innenfor et enkelt reelt sted. (...) [E]n hel serie av steder som er fremmede for hverandre.”. Dette er nøkkelordet i forståelsen av kulturpolitikken i huset i dag, en “relasjon som taler med mange språk”, hvor det er mulig å bryte ned visse motsetninger “mellom privat rom og offentlig rom, mellom familierom og sosialt rom, mellom kulturelt rom og nyttebasert rom, mellom rom for fritid og rom for arbeid”. Relasjoner, tilknyttethet og forståelsen av annerledeshet er for enhver kunstner de mest aktuelle spørsmålene i dag fordi de står i sentrum av vår væren i samtiden. Alle tilknyttede kunstnere kan bidra til dette utvekslingsprogrammet ved å invitere inn andre kunstnere som gjester i Villaen.Each artist awarded may contribute to this program of exchanges by inviting other artists as guests in the Villa. Likevel, på innsiden av huset råder også “retten til opasitet” slik Édouard Glissant definerer det. Som Stepken forklarer, “flyter kontakten mellom folk helt uproblematisk her, og de plasseres ikke innenfor en visjon om preetablerte relasjoner. Opasitet er et moment på innsiden av hjemmet, det er det viktigste aspektet av det. Alle finner sitt eget rom, og tilbyr noe til fellesskapet. Enhver står fritt til å bestemme hvordan man ønsker å delta. Den eneste forpliktelsen er respekten for sameksistensen, og det felles ønsket om fred. Den virkelige gaven vi tilbyr kunstnerne er “tid”, tid på et fredelig sted omgitt av en hage (ill. 8), og intimitet. Det er den viktigste faktoren for kvaliteten på arbeidet deres her. Denne intimiteten har enorm verdi for kunstlivet i dag og er et svært sårbart aspekt ved praksisen deres som de kan kultivere her». I denne betydningen er Villaen et system for å åpne og lukke som både isolerer og skaper åpenhet.
Med sin fulle respekt for denne intimiteten tilbyr Villa Romana forbindelser mellom folk og bringer sammen kulturelle aktiviteter gjennom performancer, utstillinger, symposier og ved å fremme samarbeid mellom gjester. I denne betydningen er Villa Romana et viktig knutepunkt for samtidskunst: det er en kommunikasjonsplattform i stadig endring, karakterisert av en type destabiliserende pluralisme som skaper nye narrativer og stiller vanskelige eller uventede spørsmål ved hjelp av friske perspektiver. Når resultatene av disse interdisiplinære narrativene stilles ut på innsiden av de praktfulle hallene i Villaen, gir det en postkolonial og translokal tilnærming til samtidskunst. Denne tilnærmingen understreker de faktiske og mulige forbindelsene mellom avstand og lokalitet, og utvikler innovative forhold mellom kunstnere og publikum. Mange workshops som blir organisert i huset handler om kulturell diversitet, og prøver å skape forbindelser mellom folk gjennom å skape kunst. Workshopen Dat filmmaking, som er organisert av filmskaperen Fide Dayo, bød på en mulighet til å lære narrasjon i filmmediet, med utgangspunkt i svartes historie i Italia og mennesker med afrikansk avstamning i Firenze. Workshopen The Flying Carpet, som ble organisert av den iranske kunstneren Farkhondeh Shahroudi i samarbeid med PACI – et senter for flyktninger og asylsøkere – bringer sammen folk fra ulike kulturer gjennom et felles kunstnerisk prosjekt: produksjonen av et gigantisk flyvende teppe (ill. 9). Valget av et teppe har å gjøre med teppets betydning i østlige tradisjoner som en “hage (...) et hellig sted som var ment å føre sammen, innen sitt rektangel, fire deler som representerer de fire verdensdelene, med et ytterligere rom som likevel forblir helligere enn de andre”.
Interessen for transnasjonale perspektiver går parallelt med fokuset på kjennetegn ved den lokale samtidskulturen. Kreative samarbeid omfatter lokale partnere, inkludert kunstnere, studenter og kulturorganisasjoner som er basert i Firenze eller Toscana. Siden 2011 har Villa Romana huset den ikke-kommersielle kulturforeningen Radio Papesse, kuratert av Ilaria Gadenz og Carola Haupt (ill. 10): en nettradio som hengir seg til lyddimensjonen i samtidens kunst og kulturliv, et åpent arkiv for lydkunst, intervjuer, dokumentarer og musikk. Med denne uavhengige radioen har Villa Romana samarbeidet i forbindelse med mange prosjekter som Nuovi Paesaggi (2012), et residencyprogram for lydkunstnere og Süden Radio (2013 - 2017), en undersøkelse av lydens nye geografier. Mange av utstillingene som holdes i Villa Romana fokuserer på samtidskunstnere som er basert i Toscana, både i nåtiden og fortiden, som SuperStudio, Ketty La Rocca, Renato Ranaldi, Giuseppe Chiari (i samarbeid med Radio Papesse), Andrea d’Amore, Leone Contini, og Kinkaleri. I et slags forsøk på en total omveltning av Firenzes historie hengir Stepken deler av sin kuratoriske praksis til å forandre perspektivet på narrativet om byen som et ikon for Renessansen. Nylige prosjekter åpner for å dekonstruere bildet av byen som sentrum for en kanonisert kulturforståelse. I 2013 tok fire kunstnere – Mariechen Danz, Genghis Khan Fabrication Co., Liz Glynn, Johannes Paul Raether (ill.11)—i sine verker for seg begrepet Renaissance resistance og i 2015 ble symposiet Unmapping the Renaissance arrangert i samarbeid med Kunsthistorisches Institut i Firenze. Dette fokuserte på en ny, fragmentert
forståelse av historien og problematiserte arven fra renessansen (ill.12).
Neste år vil prosjekter faktisk gå enda lenger i denne ekspanderte geografien: Ved hjelp av kuratoren Nick Murphy, skal 14 kunstnere med ulike nasjonaliteter utvikle sine personlige narrativer fra disse ulike perspektivene, rundt immigrasjonsspørsmålet mellom Italia og Senegal. « Jeg kunne også ønske å inkludere virkeligheten til immigranter i Toscana som teller mer enn 20.000 og lever i en kulturell virkelighet som vi ikke får øye på. Det finnes allerede et team som jobber med dette temaet her i Firenze, og som vi skal utvikle et kontinuerlig kommunikasjonssystem med. Og våren 2019 kommer det til å komme en utstilling og en bok om prosjektet … »
