Share Article   

15. mai, 2013

IN/FLUX

Et møte med Katadiou Diallo, Dominique

Malaquais og Silke Schmickl

Skrevet av Julie Crenn

Hvordan kan man utvikle innovative metoder for å støtte, utstille, lese, skrive, se og spre ryktet om den kreative diversiteten til et kontinent og dets diaspora? Silke Schmickl, Kadiatou Diallo og Dominique Malaquais er tre kvinner som har samarbeidet om å forsøke å besvare disse og relaterte spørsmål. Schmickl er grunnleggeren av Lowave, en kuratorisk platform som produserer DVDer og publikasjoner som fokuserer på eksperimentell film, video og performance, og som organiserer utstillinger, performancer og konferanser som med fokus på arbeidene til nye kunstnere verden over.[1] Diallo og Malaquais er medgrunnleggere av SPARCK (Space for Pan-African Research, Creation and Knowledge), et multidisiplinært program med kunstner-residencies, workshops, utstillinger og forskningsinitiativer.[2] Med utgangspunkt i en felles interesse i dialog og utveksling, i å stille spørsmål ved kategorier og bryte ned hindringer, har det kommet i stand et partnerskap som har det som mål å sette søkelys på kritisk engasjerte kunstscener. Sammen søker SPARCK og Lowave å skape rom hvor kunstnere innen feltet for eksperimentell film og video kan dele sine praksiser og synspunkter; å gi større synlighet til en sjanger som ofte er underrepresentert både i nord og sør, og å forsterke det interkulturelle preget til kunstscenene på tvers av Afrika og afrikanske diaspora. Bakgrunnen for dette felles initiativet er en vilje til å “sette relasjoner ut i praksis” (mise-en-pratique) som Glissant definerer dette – dvs. å skape forbindelser som åpner veier mot det som er alternativt, overraskende og mangfoldig.

Julie Crenn: Hvordan ble Lowave til, hva var deres opprinnelige mål, og hvordan har prosjektet utviklet seg siden 2002?

Silke Schmickl: Lowave begynte som et DVD-forlag innen eksperimentell film og videokunst i Paris i 2002. Vi ønsket å utforske nye distribusjonsmuligheter for kunstfilmer gjennom DVD-formatet, for å gjøre dem mer tilgjengelige og i stand til å bevege seg utenfor galleri- og festivalnettverk. Gjennom årene har vi utviklet oss til en kuratorisk forskningsplattform, hovedsakelig med hensyn til bevegende bilder. I dag omfatter aktivitetene våre utstillingsprosjekter, filmprogrammer og performancer, produksjon av audiovisuelle prosjekter, kunstneriske konsultasjoner, undervisning og workshops. Det særegne med Lowaves arbeid er dets internasjonale fokus, med en sterk interesse i Asia, Midtøsten og Afrika, dets fremheving av nye kunstnere og nyttiggjøringen av møtesteder mellom disipliner og kulturer. I sitt arbeid for å fremme rikdommen i videokunst og eksperimentelle kunstscener, har Lowave samarbeidet med institusjoner som Pompidou-senteret, La Cinématheque Française, The British Film Institute, The Institute of Contemporary Arts Singapore, Centre National de la Cinématographie og UNESCO.

J.C.: Hva er SPARCK og hvordan jobber dere sammen?

Dominique Malaquais & Kadiatou Diallo: SPARCK – Space for Pan-African Research, Creation and Knowledge – er en kuratorisk plattform som vektlegger innovative tilnærminger til postkoloniale urbane rom. Gjennom eksperimentelle, multidisiplinære kunst-residencies, workshops, utstillinger, publikasjoner og performancer forsøker vi å sette fokus på, og om mulig, stimulere til nye måter å tenke seg byer på: grep på kontemporære urbane kulturer og forestillinger, som aktivt stiller spørsmål ved status quo.

SPARCK ble satt i gang i 2008, av oss to: kunstner/lærer/katalysator Kadiatou Diallo, basert i i Cape Town, og teoretiker/ skribent Dominique Malaquais, basert i Paris. Det er et eksperiment i desentralisering og en mobil plattform som går fra prosjekt til prosjekt og ankrer opp hos partnerinitiativer og –institusjoner. Siden oppstarten har SPARCK gjennomført prosjekter  i over et dusin byer i Afrika, Asia, Amerika og Europa.

J.C.: Dere gir ut DVDer og bøker sammen. Har dere andre aktiviteter?

S.S. / K.D. / D.M.: SPARCK og Lowave har utviklet to prosjekter sammen, og begge handler om eksperimentell video og film. Den første heter IN/FLUX: Mediatrips from the African World. Dette er en samling i tre utgaver med eksperimentelle videoer og filmer, produsert i Afrika og diaspore, som utforsker den urbane tilværelsen verden over. Fokus er ikke på afrikanske byer som sådan, men snarere på hvrodan byer verden over kan forestilles, analyseres, drømmes og omabeides fra ståsteder i Afrika. Temaet for den første utgaven er urbanitet og bevegelse. Den andre handler om urban hukommelse, mens den tredje utforsker hvordan kropper påvirker formen og betydningen til urbane omgivelser. En høy variasjon av sjangre og stiler er representert. Dokumentariske blikk og  drømmeaktige tilnærminger til historiefortelling og representasjon; musikkvideo-etterligninger og eksperimenter med horror-flick-estetikk dukker opp side om side med førsteperson- og epistolære narrativer; performance og installasjonskunst blander seg med voyeuristiske og håndholdte shots og inn-zoominger. Hver utgave inkluderer intervjuer, bilder og/ eller tekster om filmskaperne – et materiale som setter arbeidene deres i kontekst – og et hefte som inneholder et kritisk essay om filmene. Essayet i IN/FLUX volume 1 er skrevet av Dominique. I andre utgave skriver kunsthistoriker og filmskaper Joanna Grabski, og i den tredje Stacy Hardy, en skribent og kunstner som har laget en fantastisk film som er med i første utgave. IN/FLUX 1 kom ut i 2010. Den har blitt stilt ut i flere anledninger og kontekster: på Art Basel innen rammene av Focus 11, på filmfestivaler på Kypros og i New York, filmhus i Paris og Basel, cinematek (Madrid), universiteter (Harvard), workshops (Art Bakery)... IN/FLUX 2 og 3 kommer ut nå i vår.

Det andre prosjektet vi har samarbeidet om heter URBAN/FLUX. Dette er en filmfestival som vi organiserte i Johannesburg sist september og som vi nå ønsker å sende på turné i Europa og Nord-Amerika. Som festivalens tittel antyder, er fokuset fortsatt byer.  De utvalgte arbeidene kommer fra over tjue land. Afrika, Asia, Europa og Sør- og Nord-Amerika er representert. Festivalen består av fire programmer med ti filmer i hver: (1) Urban Moves & Politricks; (2) Histori(cities) & Future Cities; (3) Herstories / (Un)Tender Cities; (4) SoundCity & Cityscapes. Festivalen var ledsaget av en tre dager lang workshop ledet av den sørafrikanske kunstneren Thenjiwe Nkosi. Under Thenjis veiledning produserte unge filmskapere, de fleste fra videregående skole, en serie korte videoer om Johannesburg som de brukte kameraets innebygde redskaper til å redigere.  Resultatene, hvorav flere var riktig gode, ble vist som en del av avslutningsarragementet på festivalen.

J.C.: La du merke til en manglende tilstedeværelse av eksperimentell film og video – en mangel som er særlig åpenbar når det gjelder kunst som produseres utenfor vesten?

S.S.: Videokunst feirer 50-årsjubileum i år, og det bevegende bildet er såvisst en av de mest slående kunstformene i vår tid, og en iboende del av dagens kunstneriske aktiviteter.

Likevel ser det fortsatt ut som distribusjonen og utstillingen skaper problemer for noen institusjoner og kuratorer, noe som kanskje kan forklares med tekniske utfordringer, begrensninger i tid og rom og formater som stadig endrer seg. Så ja, videokunst og eksperimentell film er ofte underrepresentert, både i vestlige og ikke-vestlige samfunn. Imidlertid er det viktig å merke seg at yngre kunstinstitusjoner utenfor Europa, som f.eks. SALT i Istanbul, ofte har gjort en bedre jobb enn sine mer etablerte, vestlige motsvar mht. å integrere film i sine permanente utstillinger. SALTs walk-in-kino er et veldig godt eksempel.

Det som er spennende med dagens distribusjonsmuligheter er at det samme verket kan vises frem på museum, kino, i et auditorium, eller oppleves på DVD eller internett. Det er denne fleksibiliteten i mediet som interesserer meg, og dessuten hvordan persepsjonen og publikum forandrer seg avhengig av kontekst. Denne fleksibiliteten genererer også en usedvanlig sirkulering av kunstverk, og har gjort det mulig for oss å oppdage verk fra land som vi aldri reist til, og kunstnere vi aldri har møtt personlig. Vårt forsknings-/ utstillings-/ DVD-prosjekt Resistance[s], som tar for seg Midtøsten og Nord-Afrika, og som vi startet opp i 2005, var det første prosjektet hvor vi opplevde kraften og innflytelsen til denne mangfoldige og alternative sirkulasjonsformen. Det var en veldig berikende opplevelse, som motiverte oss for å utvikle andre samlinger av avant-garde-film, slik som Re:Frame (India), Conditioned (Tyrkia) og selvsagt IN/FLUX.

K.D.: Eksperimentell film og video er under stadig utbredelse over det såkalte globale sør. Problemet er derfor ikke mangelen på produksjon, men handler om oppfatninger: hva slags kunstverk folk (kuratorer, publikum, samlere) forventer skal komme fra sør, og hvilken innflytelse dette har på hvorvidt/ hvordan de velger å tolke eller representere slike kunstverk. Med andre ord handler ofte problemet, både i nord og sør, om fokus, eller (manglende) oppmerksomhet.

Et av målene til SPARCK er å bidra til å utvikle plattformer som griper inn i denne situasjonen. Med dette for øye satte vi i 2011 opp en todagers intervensjon kalt Imag[IN]ing Cities, sammen med en partner i Karachi, Amin Gulgee Gallery. I dette arrangementet stilte vi ut digitale verk – først og fremst video, men også fotografi, lyd og installasjoner – av over femti kunstnere fra Afrika og Sør-Asia. Dette var første gang noe slikt skjedde i Pakistan. Reaksjonene fra publikum var ekstremt positive, og understreket hvor viktig det er å skape rom som motvirker fordommer om hvilke typer kunst som lages hvor.

J.C.: Kan du fortelle meg litt om innholdet i IN/FLUX?

D.M.: De utvalgte arbeidene er ikke ment å skulle fortelle noen elegant sammensatt eller enhetlig historie. Poenget er heller ikke å presentere en oversikt. De ble valgt fordi de, både individuelt og som gruppe, stiller ubehagelige spørsmål om volden – den politiske, økonomiske, sosiale, psykologiske – som følger med livet i den senkapitalistiske urbaniteten. Noen gjør dette med stor humor, andre i dødsens alvor, og atter andre uten at spørsmålet virker synlig i verket overhodet. Resultatet er en tydelig uenighet – hvilket i stor grad også var et mål; og hvis du hadde samlet alle filmskaperne sammen i et rom, hadde det sannsynligvis ført til opphetet debatt. Hvis kuratorer ble tatt med inn, ville dette komplisere ting ytterligere, for perspektivet vi bringer prosjektet inn i, er slett ikke det eneste mulige.

Et nøkkelspørsmål har dreiet seg om hva det betyr å lage en samling av filmer fra Afrika og diaspora. Hvorfor dette fokuset? I en verden som først og fremst er preget av foranding og rotløshet mht. rom, sted og tilhørighet, gir dette noen mening? Svaret er både ja og nei. Nei, fordi man risikerer å lage en ghetto av kunstnere og kuratorer som stort sett ser på seg selv som globale borgere. Fra et slikt synspunkt kan det hevdes å være for restriktivt. Ja, fordi det gir oppmerksomhet til kunstverk som jobber med nettopp dette perspektivet: arbeider som bryter ned klisjéer om hva «Afrika» består i. For oss er dette siste punktet avgjørende. Målet med IN/FLUX er ikke å definere, men snarere å komplisere, og om mulig, eksplodere kategorier. Så svaret er både blandet og rotete – og det er nettopp slik ting bør være.

K.D.: Filmskaperne bak disse filmene kommer fra et mangfold av bakgrunner, både med tanke på geografi, historie og kultur, og ikke minst når det gjelder deres individuelle kunstnerskap. Dette har bidratt til en vakker samling av svært forskjellige visuelle språk og narrative stiler og et stort utvalg av redskaper og teknikker. På samme måte som innholdet i IN/FLUX-samlingen hverken er ment å fortelle eller forteller en forent historie, er ikke disse eksemplene på filmkunst homogene eller typisk “afrikanske” – hva nå det måtte bety. Det blir riktigere å si at denne oversikten over visuelle og kunstneriske språk kan antyde noe av variasjonen av kunstverk som produseres i Afrika i dag, og kan omdirigere fokus tilbake mot kunsten som et universelt kommunikasjonsmiddel.

J.C.: Afrikansk kunst (video, film, performance) er sterkt representert i publikasjonene deres.  Kunne du ha fortalt meg litt mer om deres arbeid med spesifikt afrikansk kunst?

S.S.: Lowaves interesse i kunst fra Afrika, såvel som Asia, har vært i konstant vekst over de siste fem årene på grunn av spennende møter og skjellsettende kunstoppdagelser. Vår generelle tilnærming er i første omgang intuitiv og empirisk snarere enn strategisk, og vi har blitt tiltrukket av disse nyutsprungne kunstscenene på grunn av deres sprudlende kreativitet og kunstneriske kvalitet. Og dessuten deres politiske mot – å lage kunst kan fortsatt være en risikabel virksomhet i visse geografiske kontekster. Vi var selvfølgelig også glad for å hjelpe kunstnere til å oppnå større synlighet og til å fylle et tomrom på steder hvor kunst tidligere ikke var i omløp.

K.D.: Jeg bor selv i Afrika og jobber med lokale kunstnere. Dette har på viktige måter påvirket mitt syn både på kreativitet og på verden for øvrig. Men spørsmålet for meg handler ikke om «afrikansk kunst» som sådan. Sant å si er jeg slett ikke sikker på hva et slikt uttrykk egentlig refererer til. Det er åpenbart at det ikke bare handler om det å leve og jobbe på kontinentet. Kunstnerne som jeg/ vi jobber med, er ikke geografisk isolerte i deres praksis. De samhandler, både fysisk og virtuelt, i et globalt kunstnerfellesskap. De er likeverdige deltakere og bidragsytere på feltet, som kan benytte sitt eget spesifikke utgangspunkt for å relatere seg til langt større spørsmål og konversasjoner. Det som interesserer meg, er innholdet i disse samtalene som er startet i Afrika og som strekker seg verden over.

D.M.: For min del har jeg et fokus som langt mindre handler om Afrika som sådan – en slik kategori mener jeg er både for restriktiv og for generell samtidig – enn om kunst som stiller spørsmål ved ujevne maktforhold. Jeg er spesielt interessert i arbeider som handler om hvordan global ulikhet foreviges gjennom politiske og økonomiske forhold som har sine røtter i kapitalismen som globalt system. Jeg blir rørt av kreative praksiser som engasjerer seg i den strukturelle volden i dette systemet – med en rein og uforminsket avsky overfor mye av det som det har ført med seg og hvordan dette har blitt spredd, med stadig større skade for stadig flere mennesker. Noen av de mest tankevekkende og holdbare refleksjonene over denne voldens vesen og mekanismene bak den, men også over midlene til å motvirke den, har slik jeg ser det kommet fra kuratorer i de delene av verden som ble underlagt slaveri og kolonialisme.

J.C.: Hvordan jobber dere med kunstnere?

S.S.: Vi anser kunstnerne vi jobber med som partnere og allierte i produksjonen av en tanke, en visuell idé, en sosial eller politisk ytring. Samarbeidene vårt går generelt over en lengre periode, og fornyes stadig idet det kommer inn nye prosjekter. Vi representerer aldri det fulle kunstnerskapet til en kunstner, kun utvalgte verker, hvilket gjør samarbeidet presist og lett på samme tid.

K.D.: Det unike med SPARCK er prosessene. Det er responsivt i selve sin natur, i den forstand at prosjekter blir generert av lidenskapen og behovene til de involverte kreative parter, i stedet for at verk blir innkjøpt. Det er heller ingen søknadsprosess. I stedet blir prosjekter utviklet i en pågående samtale med kunstnerne over tid. Dette betyr at det sjelden er snakk om sporadiske samarbeid, og SPARCK-prosjekter har som regel flere utgaver, både innenfor og utenfor enkelte programmer. I alle tilfeller er samarbeid hovedpoenget. SPARCK ser på seg selv som et knutepunkt i et nettverk som kontinuerlig formes og utvider seg. Programmet eksisterer og fungerer (kun) på grunn av forholdene innad i nettverket.

Julie Crenn er kunsthistoriker og kritiker. Hun tok PhD-graden ved l'Université de Bordeaux III i 2012 på en avhandling om tekstilbruk i samtidskunsten, og forsker for tiden på afrikansk samtidskunst under paraplyprosjektene Africultures, Afrikadaa, Politique Africaine ogAfrique in Visu blant andre.

[1] LOWAVE: http://www.lowave.com/en/.

[2] SPARCK: http://www.sparck.org/.