10. desember, 2011
Editorial
Verden forandrer seg: korrupsjonen og hykleriet i vår nåværende globale markedsøkonomi og dens buffer-skjold og tilrettelegger; nasjonalstaten – hvis legitimitet faller fra hverandre sammen med bevisene på dens manglende interesse i prioritere folks liv, dens privatisering av økonomisk gevinst og sosialisering av tap; dens ustoppelige iverksetting av barriærer mot land i sør; dens kontinuerlige relativisering av rettighetene og identitetene til immigranter hvis kulturer vi er ment å frykte hver dag, langt mer enn det globale markedets utnytting uansett; en frykt hvis eneste kur synes å være kjøpesenteret – blir stadig klarere for stadig større deler av verdens befolkning. Samtidig, mens de avdekker brutaliteten bak fasaden til et liberalt demokrati ved å bli ofre for dets brutale politimakt og korrupte nyhetsmedier, tilbyr Occupy Wall Street-bevegelsens innsatsvilje – for å vinne tilbake demokratiske rettigheter og offentlige rom, for horisontalt organisert solidaritet mot et felles mål som inkluderer hele menneskeheten, og for fredelig protest mot et korrupt system – en av de mest lovende grunnene til optimisme på mange tiår.
I denne politiske situasjonen har kunsten også en potensiell funksjon. Å eksperimentere med denne funksjonen gjennom forskjellige strategier er også fokuset i utstillingen Details på Bergen Kunsthall som vi bringer en anmeldelse av, og som handler om samtidsfascismens hverdagslige oppholdssteder og kaster et kritisk lys over skjulte former for undertrykkelse og disiplin under nyliberalismen i forskjellige geografiske kontekster på tvers av Europa og i Skandinavia og USA.
Denne utgaven av Seismopolite bringer tekster om kunst og politikk fra en rekke lokaliteter verden over. For eksempel skriver June Yap om et teaterstykke, Fear of Writing, som handler om dilemmaene som kunstnere går gjennom på grunn av sensur, og leder oppmerksomheten mot den samfunnsmessige rollen kunst kan spille for å skape forståelse og en felles framtid i Singapore. Yap stiller samtidig spørsmål ved hva den ”nye normaltilstanden” som det lenge har blitt snakket om fra politisk hold, vil innebære etter årets presidentvalg og parlamentsvalget som var det første reelle valget i et land som har blitt styrt av ett parti siden det ble grunnlagt.
I et intervju beskriver Övgü Gökçe de mange aktivitetene og daglige utfordringene til Diyarbakır Art Center i byen Diyarbakır i Sørøst-Tyrkia, som har vært preget av væpnet konflikt mellom tyrkiske styrker og den kurdiske separatist-guerillaen i tre tiår. Diyarbakır Arts Center (DSM) er Diyarbakır-greinen av Anadolu Kültür, en organisasjon som har som mål å oppdage og dyrke fram kulturelle og kunstneriske potensial i byer over hele Anatolia, og som jobber for å bygge broer mellom diverse byer i Tyrkia, og til internasjonale byer og kunstscener.
I et essay gir May Adadol Ingawanij og David Teh oss lokale, og hittil svært lite kjente perspektiver på filmproduksjonen til fjorårets Gullpalme-vinner Apichatpong Weerasethakul. Forfatterne kaster lys over de mange spenningene som kanaliseres, men likevel lykkes i å bli balansert i filmene til denne regissøren, som notorisk motsetter seg holdbare karakteristikker.
Chris Mansour anmelder Tania Brugueras Immigrant Movement International, et kunstprosjekt og samfunnssenter for immigranter i Queens, New York, og diskuterer implikasjonene av hennes begrep om Arte Útil (“nyttig kunst”) som hun stiller opp mot en ide om estetisk autonomi. Mansour argumenterer for at Bruguera, tross gode intensjoner, slik utsetter praksisen sin for en rekke unødvendige hindringer.
Den andre utgaven inneholder også en kritikk av den 12. Istanbul-biennalen, som har kunst og politikk som tema, og som kombinerer kunstverk som er både formelt innovative og politisk eksplisitte. Biennalen bruker utstillingsarkitekturen til å dekonstruere kunstrommet, og krever det tilbake som en rein funksjon av publikums kroppslige og intellektuelle navigasjonsmuligheter.
