29. desember, 2015
Et land i overgangsfasen: Kunstens og kunstnernes rolle i dagens Myanmar
Skrevet av Ilaria Benini and Luigi Galimberti
I am already dead, I can say this unreservedly
It wasn't me who wrote my history
Eleven out of ten people don't know me
Historians have no idea about
My history written by historians
I have no souvenir whatsoever for sale
[...]
Misspellings, missed grammar
I don't even know how to pronounce the word 'vocabulary'
They have written my history
Then they have airbrushed me from history
My history has just begun I am going to write my own history.
"My History Is Not Mine" av Zeyar Lynn, oversatt av Ko Ko Thett and James Byrne[1]
Historien om samtidskunsten i Myanmar er en historie om motstandskamp som ennå ikke er skrevet. Det er en privat og intim motstandskamp som ikke kunne finne offentlighetens lys. Først og fremst er det en motstandskamp mot hverdagslivets røffhet og manglende ressurser, om det er penger eller mat, og som trengs både for overlevelsen til kunstnerne og familiene deres, og for deres kunstneriske praksis. I tillegg til dette har den generelle mangelen av vekstmuligheter og støtteordninger skapt ytterligere utfordringer for de som ønsker å skape et fritt kunstnerisk miljø i Myanmar.
Når det gjelder dokumentasjonen av landets kunsthistorie, sett bort fra invitasjonskort til utstillinger, tynne brosjyrer eller noen få artikler eller anmeldelser – som likevel alle uunngåelig ble felt av sensuren – har det kun blitt publisert én bok om samtidskunst i Myanmar siden innføringen av diktaturet i 1962. Men den også ble sensurert. I dag kreves det fortsatt et godkjenningsstempel, selv om stadig flere offentlige tjenestemenn unnlater å forhåndssjekke utstillingene, og selv om mange gallerieiere forholder seg stadig mer fleksibelt til dette kravet. Til tross for denne gradvis økende ytringsfriheten i Myanmar, som også blir erfart i kunstsektoren, ligger landet fortsatt på 144.-plass av 180 nasjoner på Pressefrihets-Indeksen til Reportere Uten Grenser.
1. Diktatur-årene (1962-2011): Undertrykkelse og motstand
Myanmar, tidligere kjent som Burma, var en britisk koloni mellom 1824 og 1948. Deretter ble landet hetende Republic of the Union of Myanmar, men herjet av borgerkriger som involverte mange av landets etniske grupper. Etter 14 års uavhengighet gjennomførte hærgeneralen U Ne Win et statskupp i 1962. Han styrte landet fra 1962 til 1988, da et stort folkeopprør, ledet av studentbevegelsen, så ut til å gjøre slutt på militærstyret. Dette viste seg imidlertid å være bare en illusjon. En annen general, Than Shwe, ble den nye herskeren, og militærjuntaen lyktes igjen i å undertrykke protestene som brøt ut både i 1999 og 2007.
Nesten et halvt århundre med diktatur har vært en alvorlig hindring til dannelsen av, og kommunikasjonen til det lokale kunstlivet. Hver eneste utstilling trengte tillatelse fra myndighetenes godkjenningsorgan, som gjennomgikk hvert eneste kunstverk man ønsket å stille ut. For eksempel var bruken av fargen rød forbudt. Aung Min, en av Myanmars få kunstkritikere, lege av yrke, rapporterte fra et intervju med kunstneren Aung Myint: “[Aung Myint] forklarte at han hadde blitt redd for farger, og redd for å bruke dem. Derfor henga han seg til det monokrome maleriet og utførte arbeidene sine i reint svart og hvitt. "Mor og barn"- maleriene var fruktene han høstet fra denne endringen i stil og farge. Idet han laget disse maleriene puttet han Mine Kaing-papir – en type lokalt papir – på hvitt lerret, og han tegnet suggestive figurer av en mor og et barn med en uavbrutt strek. Et av disse maleriene som bar tittelen “Hyllest til mødrene” vant prisen ASEAN Art Award i 2002. Disse maleriene reflekterer en stil, eller snarere en teknikk, som Aung Myint har utviklet på egen hånd uten å ha latt seg påvirket av noen etablerte kunstteknikker – hverken østlige eller vestlige.”[2]
Den følgende beskrivelsen fra Po Po, en av Myanmars ledende kunstnere som ikke har hatt utstilling i landet på mer enn 20 år, til tross for at han er blitt stilt ut internasjonalt, går langt i å forklare vanskelighetene i det å være (eller bli) en kunstner i diktaturperioden: «I fortiden, rundt 70-tallet, levde vi under Generalenes styre, og vi visste ikke egentlig hva som skjedde i «verden utenfor». Vi levde veldig enkelt og vi gjorde akkurat det vi ønsket å gjøre… vi så på den eldre generasjonen for å forstå hva de gjorde og ikke gjorde. Vi lærte noe nytt for hver måned. Da jeg startet min praksis i 1977, kunne du ikke kjøpe kunnskap, du kunne ikke kjøpe teoribøker hvis du hadde penger til det. Du kunne kjøpe gull så mye du ville, men bøker var ikke til salgs. Det var faktisk sjeldnere å støte på engelske bøker enn å støte på gull. De gangene vi hadde mulighet til å få lese engelske bøker eller magasiner ble vi veldig glade. Dette betydde god kvalitet, god fargetrykk. I mine tidlige år var jeg interessert i å vite hva som foregikk i verden utenfor. Jeg prøvde å finne informasjon i eldre bøker. Hver dag var jeg på utkikk etter eldre bøker. Hvor var Shakespeare, hvor fant jeg filosofiske bøker, f.eks. av Nietzsche og Socrates? Jeg kunne ikke finne dem når jeg ønsket, kanskje en gang i måneden eller hver andre eller tredje måned. Jeg kunne heller ikke finne hele bøker, men kanskje bare en artikkel som forklarte hva Sokrates mente. Dette var ikke nok for meg. Jeg kan ikke si at jeg skjønte hva tekstene betydde, men jeg ønsket bare å få informasjon. Noen ganger når dro til dagligvareforretningen pakket de for eksempel i gamle engelske magasiner. Når moren min kom tilbake fra markedet måtte jeg alltid undersøke hvilke aviser hun bar maten i.”[3]
Ifølge Ma Thanegi, forfatter, oversetter og kulturobervatør, “fikk mange kunstnere refusert verkene sine fra utstillinger, men ikke nødvendigvis på grunn av politiske spørsmål. Bare noen få malere brukte kunst som en form for motstand. Blant dem er den best kjente Sann Min.” Sann Min var en av grunnleggerne til Gangaw Village, det første kunstnerkollektivet som ble grunnlagt i 1979, og Inya Gallery – to steder som var avgjørende for å kunne støtte utviklingen av en nåtidsrelatert tilnærming til kunst – og var en av de få kunstnerne som åpent og kontinuerlig knyttet praksisen sin til politiske spørsmål og samfunnskritikk.
Andre kunstnere var også aktivt involvert i politisk motstandskamp. En av dem var Aye Ko, som gjennomlevde protesten i august 1988 (8888-opprøret), og dette var også tidspunktet da han startet sin karriere som kunstner. Han ble deretter fengslet for sin politiske aktivisme, men til slutt satt fri tre år etter. Faktisk var fengselsstraffer alt annet enn uvanlig for ungdommen i Myanmar. I september 1999, da man fryktet et nytt 8888-opprør, gjennomførte regjeringen en kampanje av tilfeldige, føre var-arrestasjoner. Blant disse var San Zaw Htway, en ung politisk aktivist og medlem av pro-demokratibevegelsen, som han hadde sluttet seg til da han var 13 år gammel. En dag i september 1999 ble han arrestert av politiske årsaker og dømt til 36 år i fengsel. Han ble først satt fri i 2011, etter en serie politiske reformer som markerte en sakte, men sikker overgang til et mer demokratisk innstilt regime.
2. De politiske reformene (2011-2015): Et land i overgangsfasen
San Zaw Htway tilbrakte mer enn 12 år i fengsel, der han led under ytterlige frihetsbegrensninger på grunn av sin status som politisk flyktning.[4] Likevel kjempet han for å finne måter å takle isolasjonen og de miserable forholdene på. Han begynte å lage sine første kunstverk, til tross for at han aldri tidligere hadde hatt noen opplæring i kunst. Fordi han var i fengsel, hadde han ikke tilgang til pensler, maling og lerret – ikke engang papir. Til gjengjeld ble han inspirert av en historie han hadde hørt mens han befant seg i fengsel, som handlet om en eldre kunstner, Htein Lin, som selv utviklet sin kunstneriske praksis mens han satt i fengsel. San Zaw Htway begynte å lage komposisjoner av de eneste fargerike objektene han kunne finne: matemballasje, kakebokser og plastikkposer, gjenstander som hadde blitt ført inn av fangenes familier. Da han endelig var ute av fengselet igjen, fortsatte San Zaw Htway med å lage sine komposisjoner med de samme materialene som han brukte i fengselet, og som hovedsakelig besto av plastikk og alle den fargerike emballasjen han kunne finne i gatene i nabolaget sitt. Ved å bruke disse materialene, ønsker San Zaw Htway å vise hvordan “skjønnheten kan oppstå fra avfallet” som han selv sier.
Et eksemplarisk tilfelle av hvordan man har lykkes i å åpne opp landet, er Beyond Pressure, en performance-kunstfestival drevet av kunstnerne og aktivistene Moe Satt, Phone Myint og Maung Day. Festivalen muliggjorde møtet mellom internasjonale og lokale kunstnere. Så snart de politiske og kunstneriske erfaringene fra denne festivalen ble offentliggjort i 2012 ble imidlertid de deltakende kunstnerne arrestert og deportert. Men dersom regjeringen bestående av «generalene i enkle klær», som de var kjent som, ikke ville endre sin karakter, så ville heller ikke Moe Satt og kollegaene hans det. I 2014 ba kunstnerne om, og fikk til slutt tillatelse til å ha offentlige kunstinstallasjoner, kunstnerforedrag og performancer i People’s Park, like foran Shwedagon Pagoda, selve symbolet på byen Yangon. Årene med militærstyre hadde likevel etterlatt seg en arv som var vanskelig å forandre, slik den Yangon-baserte forskeren og kuratoren Nathalie Johnston har skrevet: "Sensur-utvalget har opprettholdt sin aktivitet i Myanmar i flere tiår. Kunstnerne i Muanmar vet aldri om deres handlinger vil bli fremstilt som illojalitet mot staten, og føler seg derfor heller ikke ordentlig frie til å uttrykke sine tanker. Akkurat slik buddhismen er en gjennomtrengende kraft i dagliglivet, er også politikken, bare med det motsatte resultatet. Politikken skaper fornektelse, uenighet, dobbelthet og mistillit."[5]
Ikke overraskende har et av kunstnernes hovedproblemer vært det å sirkulere informasjon. Dette er på grunn av sensurtradisjonen, som fører med seg mønstre for oppførsel som det å være hemmelighetsfull, men også problemer med dårlige redskaper for kommunikasjon, slik som treg og dyr internettilgang. Å dele erfaringer og informasjon er fortsatt en utfordring: det finnes få kunstrom, og ifølge loven skal alle offentlige arrangement rapporteres til sensur-utvalget. Uten noen felles kunnskap om det som skjer og hva som er mulig i dag, og uten steder og redskaper for å samle materiale fra fortiden og skrive Myanmars historie, vil det ta svært lang tid å sette i gang kreative kunstneriske prosesser med et kritisk potensial.
Et av svarene på de nåværende behovene og begrensningene har vært etableringen av Myanmar Art Resource Center and Archive (MARCA) i 2013. MARCA ble startet av Nathalie Johnston og kunstnerne Zoncy og Khin Zaw Latt, og er et digitalt og fysisk ressurssenter som samarbeider med lokale og internasjonale organisasjoner om en hel rekke aktiviteter innenfor kunstutdanning. Takket være en vellykket innsamlingsaksjon skal senteret snart publisere den engelske oversettelsen av Myanmar Contemporary Art I, et fundamentalt verk bestående av essay, bilder og intervjuer. Verket var opprinnelig skrevet på burmesisk; det dekker samtidskunsten i Myanmar i perioden 1960-1990 og ble publisert i 2009 av theart.com[6] I den nye utgaven av verket vil leseren finne noen av de manglende fragmentene som ble visket ut fra den burmesiske versjonen av sensur-utvalget. Dessuten var det mange kunstnere som ikke var inkludert, eller som ble gitt pseudonym for å unngå å tiltrekke seg mistanke. Lokale initiativer slik som MARCA, med internasjonale kontaktpunkter, gir resonans til Myanmars samtidskunstscene og stimulerer til utviklingen av rom for kunst og nettverk av profesjonelle kunstarbeidere i landet.
3. Valget i 2015: Nye håp, gamle bekymringer.
Reformene i 2011 kulminerte i valget av nasjonalforsamling den 8. november 2015, det første frie valget som var holdt i landet siden 1990. Partiet som ledes av Aung San Suu Kyi, Den Nasjonale Ligaen for Demokrati (NLD), vant majoriteten av stemmene. Til tross for at Aung San Suu Kyi fortsatt hindres i å bli president fordi hun har vært gift med en ikke-burmeser – et tillegg i grunnloven som ble gjort av militærjuntaen i 2008 – vil hun likevel fungere som talsperson for det ledende partiet. Imidlertid vil den nye kursen i Myanmars politikk bli alt annet enn en strak vei. Ved siden av risikoen for forsterket militærmakt, er også NLD og dets ledere problematiske. For eksempel er partiets holdning til mange av de etniske minoritetene, slik som rohingyaene, kontroversiell. Videre har man blitt overrasket over at Than Shwe, den tidligere militærlederen som holdt Aung San Suu Kyi i husarrest, møtte henne og fortalte henne at han vil støtte henne.
Ikke overraskende reflekteres denne politiske uklarheten og kompleksiteten i praksisen til enkelte kunstnere, som på langt nær har utspilt sin rolle. I den sammenheng sier Ko Z, som kommer fra delstaten Kachin: "Det har ikke vært noen stor endring siden 2011-12, og sensuren er like sterk som tidligere. Vi hadde et stort håp knyttet til valget i 2015, men landet må fortsatt gjennom tunge forhandlinger med hæren og vi er fortsatt usikker på hvordan maktbalansen vil være for landet i fremtiden. Som medlem av en etnisk minoritet i Myanmar, kan jeg si at de fleste etniske gruppene er bekymret for bamariseringen av kultur og kunst.[7] Ytringsfrihet for etniske minoriteter er fortsatt mangelvare. Vi vokste alle opp med juntaens ideologi og vi har også levd under mentale og fysiske trusler det meste av livet, både før og nå. Selv i dag kan kunstnere komme i trøbbel hvis de berører et politisk spørsmål, bruker bilder av juntaledere i kunstverk, eller lignende."[8]
Selv om han ser flere positive sider, vitner San Zaw Htways beretning om usikkerhet: "Siden jeg ble løslatt i 2012 har mange ting endret seg for kunstnere. I starten fikk jeg øye på mange kunstnergrupper. Men alt de foretok seg skjedde under mistenksomhet. “Når vil vi bli arrestert”, var en tanke som ikke ville gi slipp på dem. I dag utøver de velvillig sin politiske kamp gjennom kunstneriske aktiviteter. De fleste av dem uttrykker også et ønske om å forandre landet vårt. Dette skjer i alle kunstformer. I dag stoler de på hverandre; jeg kan det det med mine egne øyne. Likevel har jeg fortsatt ikke tillitt til militærregjeringen. Valgresultatene i 1990 og 2015 viser klart hva det er som er folkets ønske. Selv om valgresultatene fra november 2015 ikke gjør noen reell forskjell for landets fremtid, skal jeg fortsette kampen mot denne degenererte regjeringen."[9]
Å skulle skrive noe om historien til kunstproduksjonen i Myanmar i tiden før og etter diktaturet er en gjerning fylt med uendelige fallgruver. «De har skrevet min historie» skriver Zeyar Lynn i siste strofe av diktet i begynnelsen av teksten. Stilt overfor en tiltale som ikke er til å unnslippe, har forfatterne av denne teksten likevel forsøkt å gi rom til flere stemmer fra Myanmars kunstneriske samtid som forhåpentligvis lar seg filtrere gjennom denne lille serien av utdrag fra intervju, som vil har latt stå uredigert så mye som mulig. Det skulle være unødvendig å si at dette bare er et tilfeldig utvalg av erfaringer og refleksjoner som er hentet fra landets rike og mangfoldige kulturelle miljø, som til tross for at de har blitt underlagt flere tiår med brutal sensur og politisk undertrykkelse, ønsker å snakke med de som ønsker å lytte til dem. Når alt kommer til alt, som Zeyar Lynn wrote: "My history has just begun / I am going to write my own history."
Ilaria Benini is co-founder of Flux Kit | Connecting Cultures (www.fluxkit.org) and organiser of Contemporary Dialogues Yangon, an international festival of culture and arts that took place in Yangon (Myanmar) in 2014. She is a member of the Southeast Asia Advisory Committee of the Ministry of Culture of Taiwan. She is curating a collection of books about/from Asia for add editore (Italy) and managing events at libreria Bodoni/Spazio B, a bookshop and cultural venue with a focus on Asia located in Turin. Her research interests lie with communication and artistic performances, in particular in how in the global context communication and art operate and influence social structure, distribution of power, and the daily life of contemporary human beings.
Luigi Galimberti is coordinator of Transnational Dialogues (www.transnationaldialogues.eu), an exchange and research programme for artists, architects, designers and cultural managers across Brazil, China and Europe. In the night of 31 December 2012, he joined a crowd of young Burmese partying for the New Year in a field in view of the Shwedagon Pagoda, in what was the first authorized public gathering since the advent of the military rule. In 2014, together with Ilaria Benini, he curated the donation by the publishing house Charta, Milan, of the "101 Library" to the Myanmar Art Resource Center and Archive (MARCA) in Yangon. He regularly writes on artistic and cultural production, including Myanmar's.
[1] In Bones Will Crow. 15 Contemporary Burmese Poets, Edited and translated by ko ko thett and James Byrne, Arc Publications, Todmorden, UK 2012.
[2] Interview with Aung Myint by Aung Min; original in Burmese, translation by Maung Day; published in Myanmar Contemporary Art I, theart.com, 2009.
[3] Unpublished interview with Po Po by Ilaria Benini, 3 January 2015, Yangon; original in English.
[4] This and the following information about the artist were researched for the writing of "Artist Profile: San Zaw Htway" by Luigi Galimberti, in Kolaj Magazine, Issue 6, Montreal 2013. San Zaw Htway subsequently won the Artraker Award 2014, dedicated to artists engaging and responding to violent conflict and situations of violence.
[5] "Intuitive Acts: The Evolution of Myanmar Contemporary Performance Art" by Nathalie Johnston, Final Dissertation of the Master’s Degree in Contemporary Art, Sotheby’s Institute of Art and University of Manchester, 2010.
[6] See the Kickstarter campaign "MYANMAR ART in TRANSLATION: Perspectives Post-Censorship", source: https://www.kickstarter.com/projects/1729607280/myanmar-art-in-translation-perspectives-post-censo/description, retrieved in December 2015.
[7] Bamar are the dominant ethnic group in the country, which also Aung San Suu Kyi belongs to.
[8] Interview with Ko Z, by Luigi Galimberti, 7 December 2015; original in English.
[9] Interview with San Zaw Htway, by Luigi Galimberti, 6 December 2015; original in English.
