10. desember, 2014
Om den transformative funksjonen til politisk grafitti og kunstintervensjoner i Sofias urbane landskaper
Skrevet av Kiril Avramov
I 2014 har Bulgaria startet på sitt 25. år etter statssosialismens fall og den gradvise utfasingen av eks-Soviet-blokken som var dominert av USSR. Denne tjuefem år lange perioden har blitt kalt en «dobbel postsosialistisk transformasjon/ transisjon» (eller "преход", «overgangsfase» på bulgarsk) mot liberalt demokrati og fritt marked og konsolidering og modning av de komplementære institusjonene som skal matche et slikt politisk system. De tidlige forventningene i nittiårene hos såvel statsvitere[1], samfunnsøkonomer og sosiologer[2] som økonomer[3] var innstilt på at politisk liberalisering etter kommunismens fall ville bli akkompagnert av en kort – såkalt «J-kurvet» økonomisk tilpasning (post-sosialistisk økonomisk tilbakegang) som automatisk ville sette eks-kommunistlandene på sporet av politisk og økonomisk konsolidering, såframt det liberale demokratiet og dets institusjoner kunne fostre et klima for økonomisk vekst. Dermed virket det fornuftig å forvente av transisjonene skulle produsere en «demokratisk triumf» og en «økonomisk boom» som kom til å sameksistere i en endeløs honeymoon. Men i stedet for de forventede resultatene av disse tidlige modellene, har postsosialistiske stater fremvist store ulikheter mht. retningene de har utviklet seg i, hovedsakelig grunnet effekten av såkalt «baneavhengighet» [path-dependency][4] som stammer fra de ulike typene kommunisme[5] som ble praktisert på tvers av Øst-Europa, og de enkelte landenes vedvarende arv i form av institusjoner, politiske partisystemer, modningen av og aktivitetene i det sivile samfunn, samt stadiet av økonomisk utvikling som landet befant seg på før 1989. Noen av de sentral- og østeuropeiske statene som Den Tjekkiske Republikk, Polen og Ungarn, valgte spesifikt forskjellige baner for postsosialistisk utvikling med tanke på demokratisk konsolidering og privatisering av offentlig eiendom (altså mht. «bruddet med fortiden»), mens andre land som Bulgaria, Romania og Latvia valgte å gradvis plukke fra hverandre det gamle systemet og bevege seg sakte fremover. Hurtigheten av og den valgte typen overgangsprosess har gitt svært forskjellige resultater i disse respektive statene. «Sjokkterapien» i Polen, som var blandet med eksisterende tradisjoner for et aktivt sivilt samfunn og en aktiv, alternativ politisk, kulturell og (til syvende og sist) økonomisk «kontra-elite» produserte én type sosiale resultater. I Bulgaria, med dets «fedrelandskommunistiske» arv, kombinert med en gradvis transisjon og langsommere/ forsinket demokratisk konsolidering uten noen reell alternativ «kontra-elite» og med et relativt blodfattig sivilt samfunn, har ført til det som er kjent som «delvis reformekvilibrium» og etter hvert en sosio-politisk tilstand kalt «statsbesittelse»[6] der de tidligere «seierherrene» i den «blodløse» transisjonen (m.a.o. implosjonen av den sosialistiske staten) var utpekte ledere [nomenklatura] i eks-kommunistpartiet og eliter som var i stand til å omforme sin tidligere politiske kapital til en økonomisk kapital, hvilket medførte en ny type «rødt høyborgerskap» som plyndret tidligere statlige eiendommer og konverterte dem til nye private business-imperier som rikelig forsynte den nyskapte oligarkiske ordenen i form av finansiell støtte og mediestøtte til det nye politiske status quo, dominert av eks-kommunister som formet Sosialist-Partiet i starten av transisjonen.
Prosessene med "delvis reformekvilibrium" og videre "kompetitiv statsbesittelse" [competitive state capture] var ikke uten konsekvenser for det offentlige samtaleklimaet. Parallelt med disse prosessene har den bulgarske offentligheten opplevd en eierskapskonsentrasjon uten sidestykke, mht. de såkalte "tradisjonelle" kommunikasjonsårene – massemedia, forlag/ trykkerier og etter hvert internettkilder til relevant politisk, økonomisk og kulturell informasjon. Helt siden starten på det nye århundret har Bulgaria gått inn i en nedadgående trend[7] mht. mediefrihet og -pluralisme.
Under disse betingelsene, grunnet dens relativt lave kostnader og brede tilgjengelighet, har graffiti blitt brukt i et forsøk på å bryte de kommersielle aktørenes monopol på sosiale medieinteraksjon. Sett bort fra dens gatelangse utfordringer av mediemonopolet, har grafittien en rekke kommunikasjonsegenskaper som gjør den til et slags politisk barometer og til et uttrykk for dissens og protest; for avertering, politisk humor, sosial kommentar, ja til og med som et intrument for psykologisk krigføring.
I de senere årene har den bulgarske hovedstaden opplevd massiv sosial uro, og er blitt til en scene med forskjellige typer vedvarende protester. Alle sammen har vært et forsøk på å overvinne og remodellere det "hellige" urbane maktlandskapet og dets monumenter. I løpet av denne perioden har grafitti tilbudt en mekanisme for gjenoppliving og tilbakevending av "glemte" tema i den politiske hverdagssamtalen i Bulgaria, og en kraftfull motpol til de offentlige og private mainstream-massemedienes "selektive blindhet" grunnet deres ugjennomsiktige eierskapsstruktur, konsentrasjon og vedvarende forringelse av mediepluralisme og frihet.
I den spede begynnelsen av den postsosialistiske transisjonen var det urbane landskapet dominert av enkel og usofistikert politisk grafitti, da dette ikke krevde mer enn grunnleggende kunstneriske og andre ferdigheter å produsere. Dermed ble manifestasjonen av de motstridende ideologiene, med deres symboler og slagord, svært vanlig å finne i den postsosialistiske bulgarske hovedstaden.
Ettersom den tidlige postsosialistiske transisjonsperioden beveger seg fremover mot konsolidering (etter 1992 og før den første "misnøyens vinter" i 1996) av det politiske systemet, blir partipolitikken mer fragmentert (etter 2001) og beveger seg bort fra den klassiske blokkmodellen. Bulgaria står overfor såkalt "strategiske" valg mht. geopolitisk orientering og utenrikspolitiske utfordringer (dvs. overgangen til NATO-medlemskap i 2002-2004 og EU-medlemskap i 2007), og i den samme perioden blir politisk grafitti mer sofistikert mht. innhold og teknikk. Fra å ha vært relativt enkle slagord og symboler (manifestasjoner av ideologi) velger kunstnerne nå å bruke mer kompliserte, ferdigfabrikerte stensiler.
Kontrollen av media anses som den mest effektive metoden for å "immunisere" den brede offentligheten for å legitimere avgjørelser tatt av makteliten, men også for å blokkere dynamikken i de alternative politiske og sosiale grupperingene, der de fratas tilgangen til de "tradisjonelle" nasjonale mediene. Nettopp av denne grunnen velger det vi med en samlebetegnelse kan kalle "ideologisk alternative" grupperinger eller "mot-offentligheter"[8] i stedet å bruke alternative distribusjonskanaler for sine budskap når de skal formidles til den øvrige offentligheten. Dette valget avgjør også de "alternative mediene" de tar i bruk – "low-tech" grafitti og "high-tech" sosiale nettverk. I begge tilfeller betyr "alternativt" en strategi for asymmetrisk opposisjon – lavkostnadsmetoder for å spre en "alternativ historie" om sosiale realiteter, samt deres forslag til hvordan de kan forandres. Denne asymmetrien tvinger de etablerte politiske "mastodontene" til på den ene siden å øke sin tilstedeværelse i tradisjonelle massekommuniksjonsårer, og på den andre til å prøve å ta over deler av territoriet til de alternative kanalene – fra grafitti til sosiale nettverk. Samtidig benytter elitene på feltet til både tradisjonelle og alternative aktører, muligheten til å styrke samholdet og engasjementet i medlemsskaren og blant sympatisører, ved å oppfordre "mellomnivå-aktivisten" eller partiets såkalte "sub-elite" til å bli personlig engasjert og delta aktivt i dannelsen og skrivingen av konkret og virtuell grafitti, på lik linje med sivile ikke-medlemmer som gir uttrykk for sin misnøye på denne måten: protestanter, anarkister, nynazister, antiglobaliseringsforkjempere og representanter for den radikale venstresiden.
Politisk graffiti og kunstintervensjoner – Monumentet over den sovietiske hær i Sofia
Som de fleste tidligere øst- og sentraleuropeiske medlemslandene i Soviet-blokken siden Berlin-murens fall, har Bulgaria erfart at minnesmerkene og monumentene fra Soviet-tiden gradvis er blitt fjernet eller erstattet. De mest betydningfulle hendelsene i hovedstaden i så henseende var fjerningen av Lenin-statuen som tidligere skuet over det såkalte "makttriangelet" (dvs. området mellom bygningene til Ministerrådet (regjeringssetet), presidentbygningen og det massive tidligere Partihuset, som nå er omgjort til Nasjonalforsamlingen i byens absolutte sentrum), og ødeleggelsen av mausoleet etter Georgi Dimitrov. Men til tross for en svært splittet opinion mht., monumentene, og særlig de som var dedikert til den "frigjørende" Røde Armé og dens historiske/ estetiske verdi, eskalerte ikke dette til noe sammenlignbart med, f.eks., "monumentkrigen"[9] i Estland. Til tross for at denne typen monumenter gradvis forsvinner, er den ruvende komposisjonen som bærer navnet "Monumentet over den Sovietiske Hær", som befinner seg i hjertet av Sofia og dominerer bysentrumets himmel, den som fører til de største kontroversene i det offentlige liv i Bulgaria etter 1989. De første arbeidene med dette minneskomplekset, som består av en 37 meter høy søyle med en sentral statue av en sovietisk soldat, omringet av kvinner og menn som personifiserer henholdsvis bønder og arbeiderproletariat, i tillegg til andre omliggende deler, ble påbegynt i 1952. I 1954 ble det offisielt åpnet med en statlig seremoni, akkompagnert av messingblåserne fra det sovietiske militærorkesteret. Det er viktig å merke seg at monumentet ble planlagt av et 100% bulgarsk team av arkitekter og skulptører, og dets opprinnelige idé var å ære den Røde Armes rolle i frigjøringsprosessen i Bulgaria. Til tross for at monumentet ble sentrum for offentlig kontrovers umiddelbart etter at statssosialismen imploderte i 1989, var det først i 1993 at (det anti-kommunistiske, UDF-dominerte) bystyret bestemte seg for å rive ned det monumentale komplekset i byens sentrum. Denne avgjørelsen mottok imidlertid ingen bred folkelig støtte, og gjennomføringen av den måtte derfor utsettes. Interessant nok tok heller ikke protestanter og demonstrerende studenter noe initiativ til å rive det under den første "misnøyens vinter" i 1996/ 97, og heller ikke den påfølgende UDF-regjeringen under Ivan Kostov (1997-2001). Det var først i 2012-2012 at nylig formede borgerinitiativer og pressgrupper "gjenåpnet" spørsmålet om fjerning av monumentet[10] med årlige markeringer dedikert til bevaringen av kollektivt minne og "gjenbygging". I januar 2011 kom monument-debatten til et kokepunkt da bystyret i Sofia (som var dominert av høyre-sentrumspartiet GERB) ble presset til å iverksette avgjørelsen fra 1993, men igjen mislyktes i å samle støtte (akkurat som i tilfellet med UDF) og skapte en situasjon hvor to motstridende pressgrupper for og mot (ledet an "Che Guevara-bevegelsen") rivingen av monumentet, demonstrerte samtidig og måtte atskilles av bypolitiet.[11]
Sannsynligvis var det på grunn av de politiske elitenes lange inaktivitet og "selektive blindhet" (dvs. mangel av en tidligere avgjørelse) mht. monumentets skjebne, og konstante praksis med å "leke gjemsel" i samspillet mellom bystyret i Sofia og den sentrale regjeringen etter 1993, samt også kompleksiteten som oppsto i den geopolitiske reorienteringen til Bulgaria (NATO osv.), at dette "hellige" rommet for politisk protest, ble sentrum for så godt som all protestaktivitet mot det som sivile deltakere fra ikke-eliten så på som det lokale oligarkiets praksis med å "klamre seg til fortiden", som formet og påvirket av det tidligere USSR og senere den Russiske Føderasjonen. På denne måten har politiske eliter fra forskjellige maktkonfigurasjoner, fra sosialister til kristendemokrater på høyre fløy skapt en "nisje" med en eksakt fysisk lokalitet, som ble fokuspunktet for alternative medias (i form av politisk grafitti og kunstintervensjoner) budskap og provokasjoner mot makten både i Bulgaria og i utlandet; særlig i en tid hvor det finnes en stille, allmenn misnøye med hele den politiske klassen. På grunn av denne særegne statusen og funksjonen til monumentet, er en enkelt politisk grafitti nok til å omorganisere dets mening og opprinnelige idé, for å omgjøre det til et ekstremt synlig "lerret" for dissens, som ikke bare skaper politiske konfrontasjoner, men som også gjør rent interne politiske skandaler til internasjonale skandaler, og fremprovoserer harde diplomatiske reaksjoner som umiddelbart fanger oppmerksomheten til mainstream-tv-sendinger, aviser og sosiale medier i både Bulgaria og i andre land. Dette skjedde f.eks. den 17. juni 2011 da monumentet ble åstedet for en spektakulær kunstintervensjon med tittelen "I ledtog med tiden”/“В крак с времето” der skulpturene av sovietiske soldater på siden av det arkitektoniske hovedelementet ble gjenstand for en iøynefallende omforming til velkjente tegneseriefigurer – Superman, the Joker, Wolverine, the X-Man, Santa Claus og Captain America[12], et anonymt verk som senere hevdes å ha blitt laget av et kunstnerkollektiv samlet under paraplyen "Destructive Creation”[13] art collective som var i stand til å polarisere bulgarere umiddelbart og omtrent i samme åndedrag som de tiltrakk seg utenlandske medier.
Vinteren 2012 fikk de samme soldatskulpturene Guy Fawkes-masker som en symbolsk anti-ACTA-protest i Bulgaria, og i August det samme året fikk noen av figurene fargede hetter over hodene sine, de samme som ble brukt av medlemmene i det russiske punk-bandet Pussy Riot for å støtte de som ble rettsforfulgt av Kremlin. Det påfølgende året, på Minnedagen for kommunismens ofre (1. februar) ble tre av hodene i skulpturen overmalt med hvitt, grønt og rødt – fargene i det bulgarske flagget – og den 21. august 2013 skjedde det at "Den Røde Armé blir rosa"[14] i en kunstinstallasjon med tittelen "Praha '68", til minne om utslettelsen av Praha-Våren i 1968 av de kollektive kreftene i Warzawa-pakten, ledet an av den Røde Armé. Teksten i grafittien var lett å få øye på – "Bulgaria unnskylder seg!!" skrevet på både tjekkisk og bulgarsk, som en unnskyldning på vegne av det bulgarske militærets deltakelse i okkupasjonen av Praha i 1968 og "Kom med en unnskyldning" (kun skrevet på bulgarsk), en beskjed rettet mot Russland. Den internasjonale reaksjonen kom nesten med en gang, etter som de større nyhetsbyråene[15] spredte nyheten om den bulgarske unnskyldningen rundt kloden og viste frem hvordan den Røde Armé nå hadde blitt rosa. Allerede neste dag, den 22. august, kom det en særdeles skarp reaksjon fra russiske myndigheter (Utenriksdepartementet i den Russiske Føderasjonen) via offisielle diplomatiske kanaler, der man krevde at bulgarske styresmakter måtte rettsforfølge og straffe de skyldige aktørene for "skjendingen av monumentet over sovietiske soldater", ettersom de opplevde at dette skjedde i stadig økende grad, uten noen offisiell vilje til å utføre den lovmessige rengjøringen av monumentet etter denne typen handlinger. Som resultat av denne kunstintervensjonen måtte den bulgarske utenriksministeren, Kristian Vigenin, mane til ro og ba den russiske siden om å ikke overreagere. Men samtidig tok den lokale domstolen i Sofia ut tiltale, og forberedte rettsak mot den ukjente kunstneren for vandalisme[16]
Denne tilspissede utviklingen verken hindret eller demotiverte imidlertid sivile aktivister og kreative aktører med hensyn til å fortsette bruken av monumentkomplekset til modig, politisk motiverte kunstintervensjoner, som på sommeren 2013 da nok en aksjon finner sted – denne gangen døpt "Gazprom-Monumentet".
I 2014 har det skjedd ytterligere tre spektakulære intervensjoner i monumentet, i februar, mars og april, der den første ble dedikert til ukrainske protestanter ved Maidan, i støtte og solidaritet, med tittelen "Слава Українi“ / “Ære til Ukraina” (skrevet på ukrainsk).
Mens mars-grafittien ble dedikert til protesten mot den russiske invasjonen av Krim-halvøya – store grafittier på den nedre delen av hovedskulpturen, der det står skrevet "Hendene av Ukraina" – var april-intervensjonen en minne-verk med tittelen "KATYN 5.III'40" som besto i en omfarging i hvitt og rødt (som fargene i det polske flagget) av en soldat som veivet den bulgarske trikoloren, og en annen figur i blått og gult (som i det ukrainske flagget), side om side. Hovedskulpturen bar grafittien "PUTIN GO HOME".
Dr. Kiril Avramov er Assistant Professor of Political Science ved New Bulgarian University i Sofia
Notes
1 Fukuyama, F. (2006). The end of history and the last man. Simon and Schuster.
2 Stark, D., & Bruszt, L. (1998). Postsocialist pathways: Transforming politics and property in East Central Europe. Cambridge University Press.
3 Fidrmuc, J. (2003). "Economic reform, democracy and growth during post-communist transition" i European Journal of Political Economy, 19(3), 583-604.
4 Kitschelt, H. (Ed.). (1999). Post-communist party systems: competition, representation, and inter-party cooperation. Cambridge University Press.
5 Linz, J. J. (1996). Problems of democratic transition and consolidation: Southern Europe, South America, and post-communist Europe. JHU Press.
6 Hellman, J. S., Jones, G., & Kaufmann, D. (2000). Seize the state, seize the day. Policy research working paper, 2444.
7 Den årlige rapporten til Bulgarias Helsinki-Komité 2011, "Freedom of Expression", http://www.bghelsinki.org/bg/temi/svoboda-na-izrazyavane/ , sist besøkt i august 2014.
8 Warner, M. (2002). "Publics and counterpublics" i Public culture, 14(1), 49-90.
9 Eckholm, Sara, “Monument Wars”, Brev fra Tallinn, Foreign Affairs, January 7th 2014, http://www.foreignaffairs.com/features/letters-from/monument-wars , sist besøkt i august 2014.
10 http://www.dnevnik.bg/bulgaria/2012/11/09/1943980_grajdani_otnovo_poiskaha_subarianeto_na_pametnika_na/ , (på bulgarsk), sist besøkt i august 2014.
11 http://www.trud.bg/Article.asp?ArticleId=735715 , (In Bulgarian), sist besøkt i august 2014.
12 http://www.huffingtonpost.com/2011/06/20/bulgaria-soviet-army-monument-superhero-makeover-superman-captain-america-_n_880583.html , last access August 2014.
13 http://destructivecreation.com/?p=152#comments
14 http://www.theguardian.com/world/2013/aug/21/soviet-army-monument-pink-painted-bulgaria
15 http://www.reuters.com/article/2013/08/21/us-bulgaria-monument-czech-idUSBRE97K0G520130821
16 http://www.novinite.com/articles/15309/Bulgaria's+FM%3A+Don't+Dramatize+Memorial+Desecrations
