10. desember, 2014
Spirer til en publikumssfære i
Sør-Asia
Det følgende er en skrevet samtale mellom Fatima & Zahra Hussain, basert på deres praksis, den kreative praksisen i Pakistan og den betrakteren som her er i ferd med å bli til.
Kreative praksiser står på spill i Pakistan, særlig på et tidspunkt hvor det er mye som skjer, og alle ser ut til å være sultne på informasjon, og mer informasjon. Fra Twitter til Facebook, aviser, protester og talkshows på tv ser alle ut til å fortelle om den samme hendelsen.
De som er utdannet ved kunstskoler har en lys, men begrenset fremtid og man kan se at de fleste staker ut sin fremtidige kurs i mer eller mindre forutsigbare retninger. Derfor ser kunstskolene seg tvunget til å lære dem hvordan de kan gå mest mulig smertefritt over i sine profesjonelle liv. De forutsigbare retningene det da er snakk om, er en håndfull arkitekturfirmaer og gallerier. Den lokale kunstverdenen er begrenset til de som i foregående år har gått ut fra den samme skolen, osv. Det er ikke det at det er mangel på lovende arbeider. Vi finner dem også igjen på den internasjonale samtidskunstscenen, der man vanligvis støter på noen pakistanske navn på de fleste biennaler og artfairs verden over. Det som skjer er likevel at den hjemlige kunsten mislykkes i å skape (i motsetning til å opprettholde ved å tekkes) et lokalt publikum, utenom det internasjonale samtidskunstpublikummet som den allerede omgir seg med. Enkelte hendelser har hatt enorm inflytelse på fremveksten av kreativ praksis gjennom akademia og dens praktiske relevans. Erklæringen av Krigen Mot Terror i Afghanistan og erklæringen av frie media i Pakistan i det siste tiåret har hovedsakelig bidratt til å "kuratere" de sosiale og fysiske urbane landskapene - faktisk også utviklingen av kunstskoler og kreative fakulteter.
Paal Andreas Bøe: Så hvordan var det dere kom på dette prosjektet? [info bomb[1]]?
F&Z: Vi hadde holdt på med ganske mange prosjekter siden 2009 slik som det avis-baserte Redo Pakistan, og Slice, der det eneste vi i grunn gjorde var å trekke en linje på kartet mellom Liverpool Street Station i London og Lahore City Station, før vi satte i gang et arbeid med 10 kunstnere fra hver by. Dette ble et interaktivt prosjekt som ble lansert på nett som et alternativt kart over de to byene. I den samme perioden var vi også spesielt konsentrerte om media siden vi følte det spilte en ganske stor rolle i Pakistan nå. Vi trykket opp spørreskjema om medias status som “det nye regimet” på tørkepapir som ble distibuert i store kvanta, på kaféer og kaffehus i Lahore og Islamabad. Mens vi holdt på med dette, og så hvor bredt det ble tatt imot, ble vi klar over behovet for å fortsette med å belyse medias rolle enda mer.
P. B: Jeg er ikke sikker på om jeg forstår ideen bak linjen som strekker seg tvers over kontinentet.
F&Z: Linjetegningen var noe vi kom fram til da vi tenkte på å lage en visuell modell for den gjensidige avhengigheten mellom de to landene. Hvordan vi i Pakistan er avhengige av India for å få vann osv. Og den samme linjen som vi har trukket gir Pakistan tilgang til elvene, og gir India en ny sjøforbindelse. Så dersom vi skal sameksistere, må vi virkelig tenke over større ting enn identitet.
P.B: Jaha.
F&Z: Også i de siste prosjektene våre har vi tenkt på Radcliffe-linjen – hva bidrar den til egentlig? Hvorfor er den så viktig og så tungt bevoktet? Noen kom en dag og tegnet en linje for oss, og det eneste vi gjør er bokstavelig talt å følge den!
Vi fikk så ideen til et nytt (fiktivt) dokument fra FNs sikkerhetsråd som ble laget i 1947 (like før delingen), som oppgir at grensene skal tegnes på nytt i 2014. Vi sveipet hensynsløst over subkontinentet med en blyant og trakk opp en ny linje. Vi fikk mye respons fra folk landet over, og fra India og Bangladesh, som sa: “Hvordan kan linjen (grensen) være så rett?”
Det er bokstavelig talt en kommentar til hvor idiotisk denne linjen uansett er.
Z: Men du skjønner, det viktige aspektet ved dette kunstprosjektet er at, i stedet for teorien om to nasjoner, skal geografien denne gangen deles med henblikk på ideen om å dele naturressursene i regionen. Det sies at ettersom årene går, beveger vi oss i retning av mangel på naturressurser, og kanskje er det dette fremtidens kriger vil handle om, så derfor var det naturlig for oss å foreslå en strategi som omhandler delingen av disse ressursene i stedet for å trekke tilfeldige linjer på kartet.
F&Z: Vi fikk en hel del blandet respons. Noen folk var virkelig emosjonelle, noen var begeistret, noen var slett ikke glade i det hele tatt.
PB: Men hvis vi tar et skritt tilbake, hvordan kom dere frem til ideen om å revurdere statsdelingen? Hva var det som frembrakte dette spørsmålet?
F&Z: Prosjektene som vi tidligere holdt på med, stilte stadig spørsmål ved grenser, linjene, delingen og hvordan man kan tenke ut løsninger på noe som er så rigid til stede, og hver gang endte samtalen med at vi forestilte oss subkontinentet uten denne linjen.
Linjen måtte bare bort!
Vi tror at det underliggende målet med alle samtalene var å få de kreative kreftene i Pakistan til å respondere på disse reelle paradoksene – paradokser som folk har et forhold til – for å få dem til å stille spørsmål ved den rollen de har å fylle. Vi ønsket å bruke prosjektene våre til å nytenke praksisen vår; i våre medier, kommunikasjonsstrategier osv. Og siden vi begge var lærere stilte vi også spørsmål ved rekkevidden av denne profesjonen og var konstant på jakt etter å redefinere hvilken rolle kunstskolen kan spille i alt dette.
Det er alltid vanskelig for oss å sette en sluttstrek for et prosjekt, siden det alltid er nye sider å ta hensyn til, og som må snakkes om separat samtidig som de må sees i sammenheng med hverandre. Målet med dette prosjektet var å bruke/ dekonstruere media for å kunne stille spørsmål ved hva som kunne gjøres, samtidig som vi tok for oss et så kontroversielt tema som landegrensen. Vi ønsket også å gjøre dette for et diaspora-publikum som til dels har mistet tilgang til aktuelle debatter på subkontinentet.
PB: Zahra, da du jobbet med et nokså stort arkiv med informasjon om endringsprosesser i Sør, innførte du termen halocaust for å forklare den situasjonen man prøver å finne en løsning på?
Z: Nettopp, og slik definerer jeg ordet “Halocaust"[2]: "En ring som omfatter de ulike handlingspotensialene rundt en katastrofe, sammensatt av Halo og Caust.
Halo (n): fra gr. halos “i) Skiven av månen eller solen, en ring av lys rundt solen eller månen. ii) Auraen til en glorifisert person eller ting.
Caust: Caust-ic (n) (fysikk) formet gjennom interseksjonen av reflekterte eller refrakterte, parallelle stråler fra en kurvet overflate."
Halocaust er et begrep som er utviklet etter nitid research ved å analysere det geografiske samtids-rommet slik det har utviklet seg det siste tiåret i Pakistan. Siden 2001 har Pakistan vært en nøkkelalliert til USA etter at Krigen Mot Terror ble erklært i Afghanistan. Dette omfattet et komplekst nettverk av strategier, relasjoner, operasjoner, ansvar og pakter mellom disse landene. Selv om krigen pågår i Afghanistan og det nord-vestlige Pakistan, strekker ringvirkningene av krigen seg til et langt større område, uavhengig av territorialgrenser. Begrepet «halocaust» befinner seg innen geopolitikkens område, slik den påvirker urbane rom i samtiden og setter i gang en aksellerert endringsprosess. Mens vi utforsker den nåværende urbane tilstanden i Pakistan ved å ta for oss de politiske og kulturelle ringvirkningene av sosiale og institusjonelle nettverk i forskjellige byer, engasjerer vi oss også i situasjonen, på flere skalaer, i forholdet mellom makt og rom, og i autoritetsregimene som utfolder seg som avgrensninger og komposisjoner av rom. Slik jeg ser det er «halocaust» en sensor for å spore endringer, som en prosess som settes i gang av en spontan, destruktiv hendelse, enten det er en naturkatastrofe eller menneskeskapte kriser, fulgt av ulike, sammenfallende tiltak for å hindre kaos – noe som i sin tur også fører med seg en praksis med å regulere rommet. Begrepet engasjerer seg mer inngående i disse forholdene ved å analysere den romlige konfigurasjonen de opererer i, materiale som føyes inn i arkitekturen, omformingen av det urbane rommet og fremveksten av en kollektiv subjektivitet i et konfliktrammet samfunn. Det stiller spørsmål ved den aktive dannelsen av en urban morfologi; rollen til arkitekter og byplanleggere, overvåknings- og sikkerhetsmekanismer samt den ukalkulerbare effekten av krigføring som siver inn i dagliglivets rom. Gjennom en intens arkiveringsprosedyre, tjener research-materialet som et nomadisk diskursivt element som blir punktet hvor alt konvergerer. Det aktiverer et forum rundt seg selv som dissekerer stedet som analyseres, sammenlignbart med det som genereres gjennom media.
F: Og i min selvstendige praksis var jeg på en lignende måte interessert i å lokalisere disse mediefremstøtene og det nettverket av publikum som de skaper rundt seg, og ble bevisst på hvor ofte verkene våre etterlignet/ iscenesatte/ brukte strategier som media ofte benytter for å formidle vedtatte kunnskaper. Og i løpet av det siste tiåret har media vært i stand til å gjøre noe som kunsten på subkontinentet har hatt som mål helt siden innflytelsen fra ustaad[3] begynte å minke. Ved å plukke fra hverandre tv-skjermen kan vi forstå den passive konsumentens evigvoksende interesse. Tv krever ikke bare en passiv tilskuer, men også en deltaker. Deltakelsen handler om at seeren må konstruere den hendelsen som produseres i forskjellige delser av skjermen (nyhetsoverskriftene i bunnen, hovednyheten på toppen, videoreportasje i firkanten til høyre, nyhetsreporteren som kommer og går, kanallogoen som roterer i det øvre høyre hjørnet osv.).
PB: Kanskje du mener å si noe indirekte om samtidskunstsystemer også når du lager denne gjennomtenkte analysen av Tv-skjermen?
F: Altså, vi ser til gjengjeld det helt motsatte i nettverkene som samtidskunsten skaper for seg selv. Den implisitte betrakteren blir ikke bare passiv, men også blottet for synsmåter som kan danne en reflekterende betrakter. Kunsten selv, derimot finner jo sted i produksjonen av kunnskap, som et populært utsagn sier, og bærer et nært bånd til kunnskap fordi tenkning finner sted i kunsten. En type tenkning som er annerledes enn de argumentene og diskusjonene den produserer. Den er forankret i forholdet mellom betrakteren og det aktive objektet som finner sted i det visuelle feltet, og stiller spørsmål ved synsmåter for å kunne rekonstruere og tolke en komposisjon.
Motivasjonen bak min praksis og forskning er å rede grunnen for performative strategier i møtene mellom byen og kunstakademiet. Det som mer enn noe annet står i fokus i våre samarbeid er slike møter som aktiverer en hendelse og et publikum for å tillate en mer meningsfull diskurs. Dette er mediet og produksjonsmotoren for en mengde responser på en gitt situasjon. Endringen av rollene våre fra å være kunstner til f.eks. en handelsreisende, nyhetsprodusent osv. er ikke hovedmålet; snarere handler det om hvordan kunstproduksjonen blir definert og formidlet og hvordan den bygger et aktivt publikum rundt seg. Vi er ikke bare opptatt av kunstproduksjon som sådan; det som interesserer oss mest er de synsmåtene som den stimulerer til. Hvordan skaper (i motsetning til samler) en kunsthendelse betraktere rundt seg? Hvordan forhandler disse betrakterne frem sine tolkninger, dersom de gjør det? Hvordan påvirker denne forhandlingspraksisen kunstproduksjonen og forståelsen av estetikk?
Z: Jeg tror også at rommet for å utforske de kreative strategienes respons på omgivelsene, er direkte synlig i de territoriene du snakker om. Dette er grunnen til at jeg kom frem til ideen om “Akademi for demokrati”, der vi alle bidrar til dannelsen av et gitt rom. Dette er et sted hvor arbeidsfeltet til kunstnere, teknologer og hjelpearbeidere møtes. Prosjektet LVS[4] fokuserer på kriser som det øyeblikket som setter endringer i gang for å danne en ny struktur, et rom som kan gjenvinnes og forestilles på nytt. Men hva med det publikumet som samler seg rundt denne forestillingen, denne krisen?
Fatima Hussain er medgrunnlegger og leder for Other Asias: Transnational Artist Collective (based in London, Lahore and Dhaka). Hun har MA-graden i Billedkunst Central Saint Martins, College of Art and Design, London.
Zahra Hussain er leder for Laajverd Visiting School, Academy for Democracy, GB/ Pakistan, og prosjektleder for Bacha Bulletins, Laajverd & Common Wealth Foundation. She har MA-graden i Research Architecture/ Visual Cultures fra Goldsmiths University of London.
[1] Prosjektet tok i bruk Paul Virilios begrep om informasjonsbomben for å vise hvordan ideer, kropper og nettverk samler seg rundt et fiktivt dokument fra FNs Sikkerhetsråd som krever at landegrensene mellom India og Pakistan trekkes opp på ny i 2014. www.thesubcontinent.com
[2] Stevenson og Lindberg (eds.), New Oxford American Dictionary (3 ed.), Oxford University Press 2010
[3] Mentor i kreativ praksis. Ordet "ustaad" brukes til å referere til personen som underviser.
[4] LVS, Laajverd Visiting School, er et årlig initiativ for å bringe faktultetene for kunst, samfunnsvitenskap og utvikling sammen på én plattform for sammen å respondere på kriser. http://laajverd.org
