15. mai 2012
Fortiden forblir i nåtiden i form av en drøm
(samarbeidets arkitektur, arkiv og revolusjon)
Av Paula Roush
Kan det fotografiske bildet, i konteksten av Portugal (landet jeg ble født i), et nylig tillegg til eurosonen og i dag erklært en av dens dysfunksjonelle perifere medlemmer, bidra med et kritisk redskap til en ”arkeologi over den nylige fortiden”? Fellestrekkene mellom arkeologiske og utforskende kunstpraksiser, nemlig å gjøre synlig det som ofte blir glemt eller ikke blir anerkjent som et faktum, kan bli åpenbare idet man visualiserer neglisjerte aspekter ved samtidserfaringen som river opp og punkterer dominerende ideologier. For den typen omstridt sted som er objektet for denne studien, tilbyr fotografi et annerledes sett av linser for å undersøke det flytende forholdet mellom bilde, minne og historie.
Stedet jeg er opptatt av her er Apeadeiro estate, i Meia Praia, ved strandlinjen rundt Lagos i det sydlige Portugal. Dette boligområdet ble utviklet som en del av det nasjonale bosetningsprogrammet med kodenavnet SAAL, 'Servico de Apoio Ambulatorio Local' (eller Mobil Service for Lokal Støtte), som ble utviklet under den korte, men intense erfaringen med deltakende demokrati under den portugisiske revolusjon i 1974-75. Resultatet av dette veldig eksperimentelle programmet for folks “stedsrettigheter” som varte i mindre enn to år, ble 170 enkeltprosjekter og en prosess for å bygge mer enn 2500 hus over hele landet.
Området vokste ut av samarbeidet mellom arkitekten José Veloso og et samfunn av fiskerfamilier som bodde i selvbygde hytter. Familiene kom fra en annen landsby i sør tidlig på 50-tallet, på leting etter bedre fiskemuligheter, og bebodde en liten enklave i Meia Praias strandsone, en av de vakreste strendene på Algarve-kysten. Portugal hadde ikke noe virkelig sosialt boligprogram på den tiden, så de uformelle bosetningene og slummene var et vant innslag i periferien av byer. Dette begynte å forandre seg i 1974, da Bosetningsdepartementet, som ble ledet av arkitekter influert av Marxistisk rom-teori, plasserte arkitekt-grupper i vanskeligstilte lokalsamfunn for å finne måter å forbedre levevilkårene deres på.
Idet Veloso satte opp en SAAL-operasjon med familier i Meia Praia, sluttet filmskaperen Antonio Cunha Telles seg til gruppen og gjorde opptak fra prosessen til filmen Continuar a Viver (”Fortsett å leve”, 1975). Siden 1968 hadde europeisk militant film gjort opptak av arbeiderklassens kamp. Med Cunha Telles, overtar havet stedet til fabrikken og sjøfolkene opptrer foran kamera som samfunnsborgere engasjert i en frigjøringsprosess som handler om å organisere seg som en boligorganisasjon, og søker om statlig støtte til å eie land.
Mens de hadde vært kjent som ‘Indios da Meia Praia’ (urfolk fra Meia-stranden) siden de flyttet til området, kalte de seg selv 25. april-foreningen. Uttrykket indios, som befolkningen i Lagos knyttet til dem, innebar både en fremmed og en underordnet posisjon. Til slutt gjorde de merkelappen til sin egen, spøkte med og frigjorde seg fra den gjennom ironi. Da protestsangeren Zeca Afonso skrev tittelsporet til filmen, kalte han det “The Indios of the Meia Praia”, og han var den første som feiret motet til dette småsamfunnet som turte å kreve kontroll over sine produksjonsmidler. Sangen var så populær gjennom årene at den sakte, men sikkert ble en revolusjonær kampsang. Så mens veldig mange faktisk aldri hadde besøkt eller sett området, ble de såkalte Indios en legende og vender stadig tilbake i nye cover-versjoner i TV-programmer, europeiske sangkonkurranser, og den årlige feiringen av 25. april. På YouTube er det for øyeblikket opplastet mer enn 20 forskjellige versjoner av sangen.
Etter 1975 ble 41 hus bygd etter en typologisk modul for boligutvikling. Grunnenheten var en leilighet med ett soverom, og hver enhet inneholdt i tillegg fem valgmuligheter for å organisere interiøret, slik at familien kunne utvikle sine rom til en leilighet med opp til fem soverom, avhengig av hvor mye de trengte. Arkitektene lagde forslagene, utviklet de tekniske aspektene av konstruksjonen og alle beslutninger ble fattet i kollektive møter, hvor nesten alle deltok: “Det var en veldig sammenhengende, gjennomsiktig og samkjørt gruppe i beslutningene de gjorde. De ønsket ikke bare at hver familie skulle bygge sitt eget hus. I stedet jobbet alle kollektivt i alle husene, og de bygget alle samtidig.”
SAAL-operasjonen ble imidlertid oppløst i 1976 av en regjering som satset på en nyliberal kapitalistisk modell. Gjennom en normaliseringsprosess i det portugisiske samfunnet har også hegemoniske modeller for vestlig konsensuelt demokrati erstattet samarbeidseksperimentene som ble satt i verk under revolusjonen.
Boligområdet gjenoppstår på lerret i filmen Elogio ao Meio (Hyllest til Meio, 2005) av Pedro Nunes Sena. Tittelen har en underforstått mening, ettersom Meio (“halvparten”), bortsett fra å være stedets navn, også refererer til en prosess som ble stoppet på halvveien. Husene står med forsiden mot kamera, vinduene er deres øyne som ser tilbake på oss. Beboerne spaserer i gater som ennå ikke har fortau, i dette boligområdet som aldri ble en del av Lagos by. Når det kom til stykket hadde de ingen rettigheter til stedet likevel. Dette avdekker en dyp historisk splittelse: De opptrer i det rommet som de bygde for tre tiår siden, denne gangen som depriverte samfunnsborgere, som spaserer gjennom halv-ruinene av det utopiske boligprosjektet.
Følelsen av at de lokale myndighetene har sabotert vedlikeholdet av boligområdet er gjennomtrengende, idet det gis eksempler på at feilaktig bygningsmateriell ble levert og området overlatt til å forfalle, og klarlagt for gentrifisering. Akkurat nå trues området av rivning og beboerne er i en utsatt posisjon for å bli splittet og fordelt på andre kommunale boligområder. Situasjonen ble så til de grader absurd at mange år etter at eierskapet til husene ble tildelt av det offentlige, har lovdokumentene blitt tapt og stedet øremerket for luksushoteller og golf-resorts som en del av en ny turist-resort i strandsonen.
Livet i dette boligområdet har helt fra begynnelsen blitt pakket inn i etno-dokumentariske billedpolitiske former og representasjonskoder. Betingelsene endret seg, og med dem også den ikonografiske statusen til dette folket som i dag, mer enn noe annet kanskje, blir en allegori for landets ambivalente hukommelse mht. revolusjonsårene. Derfor er det å synliggjøre spenningen mellom de levde og de representerte rommene et aktuelt problem knyttet til husene som fotografiske objekter. Heller enn som et dokumentarisk redskap, opplever jeg at fotografiet her bærer et potensial til å reflektere hvordan tiden og den politiske retorikken forandret en arkitektonisk utopi: Hvordan og hvorfor det ble slikt et uregjerlig og symptomatisk sted, til slutt ødelagt og dermed klassert til utpost – også diskursivt og normativt.
Da jeg først besøkte stedet, påla jeg meg oppgaven å fotografere alle de 41 husene. Jeg fulgte en impuls til å observere hva som hadde skjedd med denne arkitektur-typologien som opprinnelig hadde vært basert på et modulært, repetitivt mønster og i dag er blitt et lappeteppe av modifiserte boliger, tilpasset og personalisert av deres beboere. I starten fikk jeg støtte for mitt akademiske arbeid på området hukommelse, historie og rom. Siden da har mine bestrebelser med å vise arbeidet møtt hindringer som ikke er helt ulik områdets egen skjebne. Centro Cultural i Lagos trakk tilbake sin invitasjon til å vise arbeidet etter at byrådet hadde uttrykt sin motstand mot prosjektet. Deretter, i London, ble en annen investering i Borderline-prosjektet også holdt tilbake etter at det hadde blitt kritisert for å handle ”for mye om husene i seg selv” og ”déja vu”.
Litt etter litt opplevde jeg den samme motstanden som boligområdet selv hadde opplevd, og det var derfor i en tilstand av sinne at jeg bestemte meg for å klippe ut husene og satte igang denne de-arkiveringen bestående av mursteinbilder, bundet sammen av den samme bomullstapen som blir brukt for å binde dokumentbunker på det Portugisiske Nasjonalbiblioteket. Resultatet er en bokstavelig, fotografisk arkeologi over et tvangsavhendet sted, klar til å bli kastet mot en glassvegg av politisk impotens. Kunne en slik, tosidig reappropriering av ruiner representere den latente makten i bilder?
paula roush, født i Lisboa, er en kunstner og forsker basert i London.
Siden 2006 har hun utviklet et photobook programme, et forskningsprosjekt om kunstpublikasjoner og fotopublikasjonsteknologier, ved London South Bank University. Hun underviser også ved Art and Media Practice MA programme ved University of Westminster i London. Hun er grunnlegger av msdm: mobile strategies of display & mediation, http://msdm.org.uk/
---
1. The Portuguese financial crisis in the backdrop of the Eurozone is not strange to its own pejorative terms, with acronyms such as PIGS used to refer to the economies of Portugal, Italy, Grace, Spain, and Ireland (PIIGS)
2. Buchli, V. 2010, Archaeology of the recent past, notes on knowledge production. In Fugitive Images, ed. 2010. Estate. London: Myrdle Court Press, pp. 105-116.
3. For further details and numbers, visit the online archive Processo SAAL http://www1.ci.uc.pt/cd25a/wikka.php?wakka=projsaal [accessed March 23 2012)
4. Nunes, J. A., Serra, N. ,2003, Casas Decentes para o Povo: movimentos urbanos e emancipação em Portugal, in Boaventura de Sousa Santos (org.), Democratizar a Democracia: Os Caminhos da Democracia Participativa. Porto: Afrontamento, 213-245. Departing from Foucault’s disctinction between specific intellectuals (applying their professional expertise) and universal intellectuals (with a political vision), the authors explain SAAL’s radicality in architects refusal to separate the realms of action and political engagement, inspired namely by Henri Lefèbvre and Manuel Castell’s work.
5. Examples include: Group Medvedkine de Besançon (1969), Classe de lute, filmed by a group of factory workers and Louis Malle(1972), Humain trop humain about the Citroen factories.
6. The SAAL programme funded the housing associations directly, with a contribution of 40% (non-refundable) grant for a 60% self-raised input. Simultaneously, local councils were instructed to pass the ownership of the land to the families occupying it, thus legalising their squatting. This proved to be the most radical but also the most problematic aspect that led eventually to the interruption if not downfall of the process, specially in a touristic coastline as Lagos, due to speculative value of land.
7. Named after the day in 1974 of the military coup d’état that overthrew 50 years of fascist dictatorship; the estate is also sometimes designated as 25th April estate, in addition to the initial name of Apeadeiro estate, due to its location by the train station, one stop from Lagos city.
8. In Portuguese the term can refer both to indigenous populations or outsiders, as in colonial hegemonic speech.
9. See the YouTube playlist Os Indios da Meia Praia http://www.youtube.com/playlist?list=PL566BC2DA7E0FBDFD including: Dulce Pontes, star of world music, in a live concert for state Television channel 1 in 1992, Vozes da Rádio performing a capela version in the program Turno da Noite" chanel 4 in the 25th April 1994. (20th anniversary of 25th April), Rui David, in a concert tribute to the Carnations Revolution in April 2007, and Flora one of the contestants in the reality TV Music Academy song contest in 2003.
10. Interview with Jose Veloso, Lagos, 2010
11. For further details, read Santos, B.S., Nunes, J.A.,2004, Introduction: Democracy, Participation and Grassroots Movements in Contemporary Portugal’, South European Society and Politics,9:2,1 — 15
12. My field trip to the Apeadeiro Estate was supported with a grant from the Centre for Media & Culture Research at the London South Bank University
13. The Borderline project (2009-10)was supported by Chelsea Programme, Chelsea College of Art & Design & Tate Britain Cross Cultural.
