30. september 2012
Passasjer til Palestina: Om å iscenesette fred i et høykonflikt-rom
av RÉ PHILLIPS
Min første reise til det hellige land var ingen gjennomsnittlig reise til Mekka, men snarere et teaterstykke som ble virkelighet, en (gjen-)opplevelse av den afrikansk-amerikanske frihetskampen på palestinske scener, og en brytekamp med fredens, rettferdighetens og ikke-voldens metodologier under den israelske okkupasjonen av Palestina. Med den arabiske våren i bakgrunnen, inkludert bølgen av Gaddafis brutale gjengjeldelse mot det libyske folkeopprøret og den egyptiske frigjøringen fra Mubarak-regimet, reiste jeg i mars 2011 sammen med USAs konsulat og Stanford-universitetets Martin Luther King Jr. Research Institute til Israel og Palestina for å gjøre en jobb, og fullbyrde en misjon: Å formidle Dr. Martin Luther Kings budskap om fred og ikke-vold gjennom en flerspråklig, multimedial teaterproduksjon og spre disse ideene i et land som desperat trengte dem.
En slik misjon virket latterlig etter at jeg hadde vært på stedet lenge nok til å bevitne alvoret i situasjonen. Hvordan kunne begrepet ikke-vold vinne frem i en militærstat, hvor fredelige demonstrasjoner var dømt til å bli møtt med M-16-geværene og sikkerhetsnettene til verdens tredje mektigste hær, og hvor maktbruk alltid hadde overtaket? Hvordan kunne jeg motivere meg til å forkynne en idé som jeg selv ikke var overbevist om at kunne vinne frem? Selv om jeg ikke hadde alle svarene, bestemte jeg meg for å prøve, for å holde på overbevisningen, ta et sprang ved troen og følge magefølelsen som tvang meg til å formidle det andre, ikkevoldelige alternativet.
Dette var ikke den første gangen jeg som kunstner bragte Dr. Kings budskap om håp og fred til en scene med ønske om å spre internasjonale spirer til fred. Sammen med fire andre afrikansk-amerikanske sangere satte jeg i 2007 opp en lignende teaterproduksjon i Kina. Stykket forsøkte å motivere kinesisk ungdom til å åpne sine sinn og stå imot sensur, til tross for at ettervirkningene av volden ved Tiananmen Square i 1987 fortsatt var sterkt sansbare. Men selv om politikken i Kina såklart var forskjellig fra den man erfarte i midtøsten, var budskapet det samme.
Underlig og trist nok ble vår misjon om å spre ikkevoldelig ideologi denne gangen, i Palestina, punktert av vold både ved begynnelsen og slutten av reisen: Den første voldshandlingen
var et fatalt bombeangrep mot en busstasjon i vest-Jerusalem, den siste på slutten av reisen var den kaldblodige henrettelsen av Juliano Mer-Khamis, teatergeni og direktør ved Frihetsteateret i Jenin på Vestbredden.
Dermed forsto jeg fort risikoen og kraften ved ikke-voldens våpen. Dette krevde av meg at jeg måtte finne mot og styrke – raskt. Tross alt hadde denne offentlige busstasjonen, bare et steinkast unna hotellet mitt, blitt offer for vold, på samme måte som Frihetsteateret, hvor jeg hadde holdt forestilling bare et par dager tidligere.
Med utføringen av bombingen og mordet nådde vi alle – skuespillerne og King-sangerne – vår egen terskel. Én ting var å opptre med en protest, og det påfølgende mordet av Malcolm X på en scene. En annen ting var å være vitne til en protest og et påfølgende mord i det virkelige liv. Det kom derfor til et punkt hvor stykket ikke lenger var bare et teaterstykke, eller ord komponert av Dr. Clayborne Carson og regissør Kamel El-Basha for å bli fremført på scenen. Stykket fikk en hjerterytme. Det ble levende. Pulserende. Slående. Dunkende. Plottet tyknet til. Det var altfor virkelig.
Likevel skjedde det også en vakker og farlig ting: kunsten og livets skillelinjer hadde blitt tåkelagt. Dette, som faktisk hadde vært min drøm: Å se kunsten reise seg opp fra sin selvfornøyde hvilebenk og våkne og utfordre det vante liv under kolonipreget okkupasjon. Å se kunsten bli mer enn bare kunst for kunstens skyld, for snarere å bli et nyttig våpen for massene til å gi makt til sannheten.
Vakkert, men farlig. Dersom vi ikke lenger befant oss i et skuespill, dersom vi nå hadde nådd den sfæren hvor kunsten og livet krysset hverandre, betydde dette også at jeg var sårbar for våpnene og konsekvensene til det virkelige liv. Hva skulle gi meg sikkerhet under min ensomme balsam fra grålysningen i Gilead? Eller fra å bli sprengt i fillebiter i teateret? Arrestert for mitt arbeid av israelske myndigheter? Al-Hakawati, det Palestinske Nasjonalteateret hadde en historie med å tilsløre skillelinjer på denne måten. Jeg ble fortalt av en av de palestinske skuespillerne at det israelske politiet en gang fikk høre om et av de politiske stykkene, og ventet til slutten av fremføringen før de arresterte samtlige deltakere.
Jeg ble bedt av USAs konsulat i Jerusalem og dirigenten i the King Singers, September Penn, om å ta avgjørelsen om jeg var villig til å risikere livet mitt ved å sette opp vår siste forestilling på Vestbredden. Det var mitt valg, og jeg endte med å gjøre det fordi jeg bestemte meg for at jeg heller ville risikere livet for noe jeg trodde på enn å utvikle meg til en gammel eik som aldri reiste seg opp for noe. Og dermed gikk forestillingen sin gang. Og dermed har jeg fått erfaring nok til å kunne skrive under på kunstens og livets fantastiske evne til å imitere hverandre, i en fantasirik flo og fjære. Mashallah.
Ré Phillips is an artist and researcher. Her academic work is informed by her experiences as a cultural envoy for the US Department of State in 2007 and 2011 and she has also performed sacred Black music and theater with the National Theatre Company of China, the National Theatre of Uganda and the Palestinian National Theatre. She also recently worked in New Delhi, India, as an American India Foundation Clinton Fellow.
