8. oktober 2015
Kunst og sosialt ansvar
I samarbeid med School of Philosophy and Art History ved Universitetet i Essex er vi stolte over å presentere en håndfull tekster i kjølvannet av konferansen "Kunst og sosialt ansvar siden 1960-tallet" som ble holdt i mai i år. Vi ønsker å takke våre bidragsytere, og ikke minst - organisatorene bak konferansen - for deres utmerkede samarbeid og for å ha gjort mulig den utgaven du nå holder i hendene.
Red.
Forord ved konferansens organisatorer
Gjennom denne konferansen ønsket vi å utfordre, stille spørsmål ved og avkle begrepet "sosialt ansvar". For mange av oss skjedde ikke det første møtet med dette begrepet gjennom kunstinstitusjoner eller museer, men heller gjennom markedsføringskampanjer fra firmaer og produktmerker på alt fra smoothies til frokostblandinger som erklærer et sosialt ansvar overfor kunden. Til tross for at ulike akademiske institusjoner og kommersielle selskaper har utnyttet begrepet hinsides enhver troverdighet; så forblir dette uhåndgripelige, høyst anvendelige og overbrukte begrepet en del av de større debattene med hensyn til offentlighetens forhold til kunst og de sosiale implikasjonene av kunstproduksjon og -utstilling.
Perioden da begrepet vant popularitet var faktisk på 1960-tallet, da dets oppblomstring ble knyttet til de ulike debattene som preget et tiår med sosiale endringer, og som kulminerte i de verdensomspennende protestene i 1968. Disse endringene, fra å ha blitt brukt i alt fra protestretorikk til businessmodeller og markedsføringsstrategier til en måte å stille institusjoner til ansvar på, leder oss i dag til å stille spørsmålet: Hvem er ansvarlig for innholdet i, og reaksjonen på kunst? Kunstneren? Betrakteren? Sponsoren? Må kunsten nødvendigvis rettferdiggjøre seg overfor publikum og samfunnet for øvrig? Hvor ligger det sosiale ansvaret for kunstnerisk praksis - hos selskaper, institusjoner eller kunstnerne selv?
Foredragsholderne på konferansen kom fra ulike akademiske bakgrunner og disipliner - alt fra vår egen business school til en kunstner som har sin praksis innen botanikk og knyttet til sitt lokalsamfunn. Samlet sett problematiserer disse bidragene en rekke tema idet de forsøker å fortsette med å identifisere delingene og de interne splittelsene som preger begrepet "sosial ansvarlighet".
Til syvende og sist valgte vi "sosialt ansvar" som tema for denne konferansen fordi vi mener at studiet og praktiseringen av kunst burde være bevisst på hvordan våre estetiske erfaringer blir formet av institusjoner, som i sin tur formes av andre ulike faktorer. I den forstand begir vi oss inn i den offentlige debatten med en forståelse av at kunsten har et potensial for å fungere som et instrument for rettferdighet. Som et samfunn ser vi ofte til kunsten som representant for symbolske og økonomiske verdier. I dag ønsker vi imidlertid å vektlegge det hensiktsmessige i å angripe den, eller i det minste kritisere den, av samme grunn.
Hva er så vitsen med å bruke en konferanse til å diskutere dette temaet? Tidligere i år stilte Christy Wampole spørsmål ved konferansenes rolle og effektivitet når det gjaldt å ta opp den nåværende tilstanden innen forskning og akademia, generelt.[1] Med 50-årsjubileet til universitetet vårt i Essex i mente, tar denne konferansen kunst som utgangspunkt for å trenge inn i debatten rundt fremtiden til begrepet "sosialt ansvar". Foredragene demonstrerer en tro på at konferanser som denne fortsatt er rom hvor vi kan dissekere og svare på spørsmål som handler om akademias sosiale forpliktelser.
Konferansen ble organisert av:
MA-studentene i kunsthistorie og Curatorial Studies ved universitetet i Essex
Sebastian Bustamante
Samantha Coe
Charlotte Frost
Gisselle Giron
Solange Gulizzi
Carine Harmand
Jana Hess
Jasmine Magaña
[1] Christy Wampole, ”The Conference Manifesto “, The New York Times, May 4 2015. http://opinionator.blogs.nytimes.com/2015/05/04/the-conference-manifesto/?_r=0
