1. juli 2015
Kunstens og kunstscenenes politikk i Latin-Amerika (II)
Kunstens hukommelsesfunksjon og demokratiske betydning i det offentlige rom er et av temaene i denne andre utgaven om kunst og politikk i Latin-Amerika. I sin artikkel, “Gatekunst som en vekker for hukommelsen i Guatemala og Argentina” drøfter Kate Bailey kunstnerisk intervensjon som former for hukommelse mht. den voldelige historien i de to landene. Med Daniel Hernandez-Salazar, Fernando Traverso og Regina Galindo som eksempler, demonstrerer Bailey hvordan gatekunst, som en mer genuint demokratisk form for ytring, dialog og intervensjon, og på grunn av dens evne til å fremheve steder og rom hvor det tidligere skjedde voldsepisoder, er et effektivt medium for å holde hukommelse og historisk refleksjon i live.
I et annet perspektiv diskuterer Michelle Sommer prosjektet Comboio i favelaen Moinho i São Paulo, et langtidsprosjekt med tilknytning til São Paulo-biennalen og til biennalemodellen generelt. Blant annet reflekterer Sommer over hvordan en kunstnerisk sosial praksis som plasseres i en institusjonell kontekst, slik som en biennale, kan skyte fart i den indre dynamikken i en pågående kollektiv handling, ved at flere temporaliteter bindes sammen i én enkelt, felles bebodd tid - det Bruno Latour ville kalle "the great Complicator" – hvor det felles demokratiske rommet forstås som offentlig felles tid, som motsetning til uavhengige tidsrammer.
Spørsmålet om muligheten for å fremkalle og forstå fortiden i nåtiden – og spesifikt kolonialismens natur – vender tilbake i Lucía Nasers artikkel om samtidsdanseverkene til Tamara Cubas. Naser viser særlig hvordan Cubas’ koreografi dekonstruerer den koloniale “andres” uløselige tilstedeværelse i selvrefleksjonen, og avdekker dermed at fortidens «arkiv» besitter en nåtidig kraft og performativitet som gjør det til noe helt annet enn en enhet av ferdig kunnskap. Dette synes å peke på et stort potensial i dans, performance og koreografi som et middel til refleksjon.
Samler, kurator og filmskaper Jim Nikas gir et historisk overblikk over en av de mindre kjente røttene til estetikken som brukes av sosiale aktivistbevegelser, nemlig de grafiske verkene til José Guadalupe Posada. I sin artikkel børster Nikas frem de viktigste fotsporene i Posadas historiske innflytelse, fra starten av forholdet til hans forlegger, Antonio Vanegas Arroyo, via Frances Toors tidsskrift Mexican Folkways og de meksikanske veggmalerne, til Taller de Grafica og borgerrettsbevegelsen. Slik demonstrerer Nikas Posadas unektelige bidrag til sosiale aktivistbevegelser, og særlig til Chicano Art.
I sin artikkel, “Omsorg, nysgjerrighet og kuratering, forbi verdens ende” skriver Carla Macchiavello om Ensayos, en forsknings-residency som er etablert på ubestemt tid på Tierra del Fuego i Chile, basert på en prøv-og-feil-metode, og der man forsøker å tenke forbi reint antroposentriske termer for å skape kooperativ dialog mellom alle slags beboere og aktører på øya: vitenskapsfolk, kunstnere, parkvoktere, lokale menneskelige og ikke-menneskelige beboere i fortid og nåtid, inkludert bever, sau, skog, sumper, havner, plastavfall og steiner.
Spørsmålet om (ko-)habitat vender tilbake i Claudia Arozquetas artikkel om kunstneriske tilnærminger til sosial boligbygging i latinamerikanske byer (Teresa Margolles, Livia Corona), og hennes refleksjoner over de kraftfulle, og samtidig skjøre estetiske prosessene som settes i verk med selvbygde hus (Sandra Calvo, Abraham Cruzvillegas).
Sist, men ikke minst gir Alessandro Zagato et originalt forskningsbidrag om zapatismens estetikk, med Subcomandante Marcos’ avskjed som nøkkeleksempel. Zagato, som selv var vitne til hendelsen, analyserer Marcos-figuren som et estetisk og til dels ironisk emblem. Zagato forlarer også hvordan dette ble et midlertidig men nødvendig redskap i kommunikasjonen mellom EZLN og lokalbefolkningen, for å legge til rette for formidlingsprosessen mellom ulike språk, kosmologier og forestillingsverdener.
