1. juli 2015
Sensitive konstruksjoner: Noen bemerkninger om bosetting og kunst.
Skrevet av Claudia Arozqueta
I.
Hus er intime rom, et ly hvor selvet får næring og beskyttes, og hvor identiteten fornyer seg på daglig basis. Men bortsett fra å være en vugge for følelsesmessig tilknytning og et sosialt rom, reflekterer hus også økonomiske, politiske og kulturelle forhold. Det å skaffe seg en tilstrekkelig bolig er en av de mest kompliserte og vitale oppgavene som vår tid pålegger oss, ikke minst som følge av den profittdrevne økonomien som sprer sin malise rundt kloden. På det latinamerikanske kontinentet, for eksempel, hvor boligmangelen har vært en fellesnevner i flere tiår, er situasjonen både kompleks og bekymringsfull.
Ifølge studier fra Inter-American Development Bank, lever en av tre familier i Latin-Amerika og Karibien i mangelfulle boliger, bygget med skjøre og mangelfulle materialer, og de fleste av dem plassert i marginale områder som er upassende til boligformål, der de fleste grunnleggende tjenestene innen hygiene, vanntilførsel og renovasjon er fraværende.[1] Den urbane utvidelsen i Latin-Amerika har resultert i store sosiale forskjeller. Det urbane rommet i hovedsteder som Santiago de Chile, Bogotá eller Mexico City er dypt fragmentert og preget av sosial og økonomisk polarisering og gentrifisering. Noen av de improviserte nabolagene ligger tett inntil velstående områder, hvor husene – med deres overflod av tjenester og fasiliteter – kan koste millioner av dollar.
Dette urbane landskapet har fanget oppmerksomheten til en del kunstnere som har bestemt seg for å ta for seg estetikken, prosessene og samfunnsarbeidet som blir satt i gang i vanskeligstilte nabolag. Arbeidene deres tilbyr et blikk på rom som er produkter av ukontrollert urbanisering og sosial segregering, men samtidig også sentre hvor sosiale bånd blir dannet og hvor det oppfordres til selv-opplysning, kreativitet og kommunikasjon.
II.
Siden femtitallet har den massive befolkningsveksten og det økte tempoet i industrialiseringen skjøvet folk fra landsbygda inn i byene i Latin-Amerika. Mange av dem har slått seg ned i ubrukte landområder i utkantstrøkene, hvor de har bygget sine egne hus, og bidratt til den uregelmessige dannelsen av bosettingsområder som senere ble til drabantbyer. I denne prosessen finner man ingen arkitekter eller urban/ økologisk planlegging, men snarere grasrotsamfunn, egenutviklede ferdigheter og ikke-spesialisert arbeidskraft: Det som moderniteten mislyktes i å bidra med, bygger lokalsamfunnene egenhendig for seg selv.
Kunstneren Abraham Cruzvillegas forteller om konstruksjonsprosessen bak de fleste av disse husene i sin bok Autoconstrucción (2008):
Hver eneste helg hvilte det en festladd stemning over de støvete aktivitetene med å flytte kritt, sement og sand; kvinnene lagde mat og hjalp til med å bære vann, flytte steiner, sementsekker, sandbøtter eller sprudlende drikke under en brennende sol, i en utfordrende atmosfære som ble opprettholdt av en travel og effektiv, kollektiv ånd. Her i dette som noen år senere ville bli kjent som veier og gater, rørte de lokale mennene og kvinnene i den gigantiske sementblanderen til rytmen av cumbia, sanger av José José og ranchera-ballader, uten noen mangel på øl, pulque eller fruktjuice for å holde det hele i gang.”[2]
Dette er en førstehånds-beskrivelse: Cruzvillegas’ familie reiste fra det sydlige Mexico og slo seg sammen med en gruppe mennesker som hadde slått seg ned i de ubrukte landområdene i Ajusco i Mexico City. Med hjelp fra slektninger og naboer bygget foreldrene hans huset sitt på egen hånd med de materialene de fant tilgjengelig. I disse konstruksjonsprosessenes improvisasjon og sammenføyning av objekter, oppdaget Cruzvillegas en kraftfull estetikk og form for erfaring.
Det uavsluttede og polymorfe prosjektet hans Autoconstrucción [Self-konstruksjon] (2007-) er et direkte resultat av denne konstruksjonsmetodologien. Kunstneren samler inn materialer som smelter tilfeldig sammen for å danne både små skulpturer og intervensjoner i større skala, men også dikt, filmer og sanger. Cruzvillegas’ forhold til materialene ser ut til å stamme fra Duchamp’s strategi med å “la objektene spille sammen eller pare seg”, for på denne måten å skape romlige forbindelser, meningsfulle muligheter ut fra tilsynelatende fattige, selvmotsigende eller uhensiktsmessige elementer. Implisitt i Cruzvillegas verk ligger en kritikk av boligpolitikkens realiteter i Mexico, og den tilsvarende sårbarheten til borgere som må konfrontere mangelen av pålitelig og hengiven urban planlegging fra statens side.
III.
Selvbygde hus er som en tidevannsstrøm, en vedvarende tilstand av konstruksjon og destruksjon, fanget i ufullendthetens loop, spunnet ut av nødvendighetens, mulighetens og fantasiens tråder.
I Architecture Without Architects (2012-14), tar kunstneren Sandra Calvo for seg skjørheten som finnes i ethvert selvbygd hjem. Sammen med en familie som bor i utkanten av Bogota, Colombia, skapte kunstneren en leken metode for å visualisere familiehjemmets ønskede, fremtidige utvidelse. Rommene man ønsket seg ble markert og projisert som en tredimensjonal tegning, ved hjelp av to fargetråder som skulle hjelpe dem med å ta avgjørelser og forutse mulige problemer under konstruksjonen. Svarte tråder markerte de områdene hvor familien hadde konsensus; de røde fremhevet elementer man var uenige om. Trådene fungerte som et mangefasettert materiale: som et konstruksjons- og kommunikasjonselement som fastholder desintegrerte ideer og gir dem form, og som slik impliserer ikke bare den politiske, men også den poetiske ånden i samarbeidet.
Kunstneren dokumenterte prosessen gjennom video, og laget en film og videoinstallasjoner som inkorporerte materialene som ble brukt til selvbyggingen. En kopi av in situ-installasjonen ble også laget med tanke på museumsrom, men idet den er forflyttet til den hvite kuben fremstår den mer som en formell studie, og taper på sett og vis sitt preg av spesifisitet og kollektivt arbeid. Det mest bemerkelsesverdige med dette prosjektet er imidlertid hvordan svært enkle gester og materialer demonstrerer de positive sosiale og praktiske konsekvensene av forståelsen mellom individer og av følelsesmessig engasjert arbeid.
IV.
I løpet av de to siste tiårene, har bosetting blitt et nøkkelspørsmål på den politiske agendaen til latinamerikanske regjeringer. I Mexico har for eksempel både den føderale regjeringen og lokale regjeringer siden år 2000 laget programmer for å løse boligsituasjonen til middel- og lavinntektsfamilier, der boligfinansselskaper har fått tildelt midler til å bygge egnede hus. Men i mer enn ett tilfelle har overfloden av marerittaktige rekkehusbebyggelser endt som et problem snarere enn som en løsning. Disse konstruksjonene forringer miljøet og omgivelsene, og tilintetgjør dermed enhver mulighet til velvære.
Disse husene har blitt dokumentert av kunstneren Livia Corona i serien hennes Two Million Homes for Mexico (2006-), som fremstiller husenes paradoksale tilstand som masseproduserte og avsidesliggende: Slik de ligger, bygd i annenrangs materialer, isolert i landområder som ikke egner seg til utbygging[3] og hvor det ikke finnes noen infrastruktur – ingen skoler, parker, handel, effektiv transport, og hvor det til og med er mangel på ting som elektrisitet og vann – har mer enn 5 millioner hus blitt forlatt i de ulike regionene i landet. Det er åpenbart at disse konstruksjonene er et mislykket alternativ til selvbygde og improviserte hus, siden de ikke kan tilby noen bedre levekår. Tvert imot er de en bekymringsfull epidemi som utvider seg og som bare er til gavn for entreprenører uten hensyn til miljøet og de folkene de hevder at de ønsker å hjelpe.
V.
Illusjonen om å skulle eie et hus og bedre livsutsikter, brister for mange av menneskene som er fanget i den onde sirkelen av lav inntekt og ubeboelige hus som ikke bare er eneste alternativ, men som også fører med seg gjeld og kronisk arbeidsledighet. Teresa Margolles’ installasjon The Promise (2012-13) er en statement mht. dette brutte løftet om bedre levekår. Denne stedsspesifikke, 115 fot vide søppelfyllingen, formet som en massegrav, rommer restene etter revne lavinntektsboliger i utkanten av grensebyen of Ciudad Juárez.
I løpet av det forrige tiåret kom mange nye innflyttere til Ciudad Juárez, spesielt kvinner som hadde rømt fra fattigdommen i de ulike regionene i Mexico, for å jobbe i «maquiladoras»- [utenlandskeide] fabrikker. Ciudad Juárez, som en gang var et lovet land, er nå et sted hvor narkotikarelatert kriminalitet øker dramatisk og hvor arbeidsmarkedet har blitt redusert til et punkt hvor folk er blitt tvunget til å emigrere; hvor ca. 111000 hjem er blitt forlatt.[4]
Ruinene av dette huset ble plukket fra hverandre i løpet av 11 dager, og den stadig økende samlingen ble utstilt hos ulike organisasjoner; samvittighetsfullt og nesten rituelt flyttet rundt av frivillige, fra sted til sted, dag for dag. På slutten av utstillingsperioden overfylles utstillingsrommet av ruinene, som ligner mer på sanden i ørkenen til Ciudad Juárez, et sted hvor folks liv og drømmer oppløses og omdannes til anonymitetens støv. Slik blir verket et slags teatralsk speilbilde av døden og forlattheten som gjennomtrenger samtidskulturen.
VI.
Under det nåværende klimaet, samme hvor relevant en kunstners arbeid er i kunstverdenen, og selv om det når et internasjonalt publikum, kan det ikke ha en varig og effektiv, positiv innvirkning på den dystre situasjonen som millioner av mennesker befinner seg i. Likevel bør vi ikke ignorere betydningen av å dele og tematisere lokale problemer som den prekære urbane logistikken og den hverdagslige byrden den legger på skuldrene til mindre privilegerte innbyggere. Nettopp dette kan skje ved at spesifikke aspekter ved det urbane blir politisert, og dermed inviterer til en midlertidig deltakelse fra andre deler av samfunnet.
Kanskje er en deltakende tilnærming, hvor lokalsamfunn motiveres til et forpliktende forhold til sitt eget sosiale, økologiske og politiske miljø, den beste måten å forbedre den nåværende situasjonen i vanskeligstilte nabolag på. Et godt eksempel er Project Morrinho (1998-) in Rio de Jainero, Brazil, hvor en gruppe barn gjenskapte favela-virkeligheten med murstein og malingrester i en bakgård, noe som dobbel forstand førte til en miniatyrversjon av favelaen, og som tiltrakk seg oppmerksomheten til andre kreative folk som inviterte dem til å lage en dokumentar, og stille ut arbeidet sitt på São Paulo-biennale. Noe som startet som en barnelek ble til et kollektivt kunstverk og utviklet seg til en multidisiplinær organisasjon som endret selvoppfatningen til et helt nabolag.[5]
Kunst, lekenhet og sosial forpliktelse kan føre til spontane men kraftfulle endringer i de mest utfordrende situasjoner. Sosialt engasjert kunst er langt unna å levere konkrete løsninger til folk med behov for bedret bosituasjon eller offentlig infrastruktur. Men den kan i det minste kaste noe lys over den eksisterende, ineffektive offentlige boligpolitikken, som forverres av korrupsjon, neglisjering eller rein og skjær inkompetanse, og som fortsatt er langt unna å tilfredsstille et veldig enkelt behov: et tak som det er mulig å leve under, på en verdig måte.
Claudia Arozqueta er kurator, skribent og forsker. Tekstene hennes har blitt publisert i en rekke internasjonale magasiner, bøker og akademiske tidsskrifter, blant annet Leonardo MIT, Artforum, Art-agenda, Flash Art og Journal of Science and Technology of the Arts. Hun har kuratert en rekke utstillinger i Mexico, New Zealand, Frankrike, Russland, Japan og Australia. Arozqueta er også medgrunnlegger og medkurator i Modelab.
[1] Mer informasjon om Inter-American Development Banks erklæring om sosial boligbygging i Latin-Amerika kan finnes på adressen: http://www.iadb.org/en/news/news-releases/2012-05-14/housing-deficit-in-latin-america-and-caribbean,9978.html
[2] Abraham Cruzvillegas, Autocronstrucción (Glasgow: Centre for Contemporary Arts, 2008), s. 18.
[3] I Mexico alene bor minst 25 millioner mennesker i hus beliggende i områder med høy risiko for flom eller tørke, ifølge tall fra OECD (2015), OECD Urban Policy Reviews: Mexico 2015: Transforming Urban Policy and Housing Finance, OECD Publishing, Paris. DOI: http://dx.doi.org/10.1787/9789264227293-en
[4] Ibid.
[5] For en artikkel om dette fantastiske prosjektet, se: Luisa Santos, Project Morrinho: fighting the grand narrative of the favela, Seismopolite, utgave 8, 2014: http://www.seismopolite.com/project-morrinho-fighting-the-grand-narrative-of-the-favela
