1. juli 2015
Poetikk og estetikk i Zapatist-bevegelsen. Subcomandante Marcos’ farvel.
Skrevet av Alessandro Zagato
Amador Fernandez Savater (2015) har bemerket at det er vanskelig å se for seg erfaringer som er bedre egnet til å skape engasjement, samtidig som de er så dypt forankret i et spesifikt territorium, som Zapatismo. Det kan da også se ut som om den sentrale erfaringen, innen denne bevegelsen, går ut på at det partikulære og det universelle møtes, forsterker hverandre, og setter i gang lokale prosesser man tidligere ikke har sett maken til, og som gir gjenklang internasjonalt ved at Ejercito Zapatista de Liberaciòn Nacional (EZLN) inspirerer folk og bevegelser.
Årsaken til dette er at Zapatismo på mange måter bryter med tradisjonelle former for politikk. Den gjør dette ved å åpne opp rom i en kreativ avstand til staten, og ved å konstant eksperimentere med nye ideer og strategiske perspektiver. I denne korte artikkelen vil jeg gi et innblikk i den organiske rollen som estetikk og poetikk har spilt i denne revolusjonære bevegelsens politikk. I den første delen vil jeg gi et generelt overblikk over temaet. Noen av synspunktene mine er basert på feltarbeid som jeg gjennomførte i Chiapas mellom 2013 og 2014, og min nyligere erfaring med å kuratere en utstilling av Zapatista-kunst sammen med den chilenske kunsthistorikeren Natalia Arcos, som del av evenementet “Rights of nature: art and ecology in the Americas”, organisert av Nottingham Contemporary[1]. I den andre delen vil jeg som en slags case study analysere den overraskende og spektakulære avskjeden til Subcomandante Marcos, bevegelsens ikoniske lederfigur, som appellerte til massemedia og den utdannede middelklassen, og var en prominent personlighet med evne til dialog med intellektuelle fra hele verden. I May 2014 avslørte EZLN at denne figuren bare var et “hologram”, en “kompleks avledningsmanøver, et ondsinnet tiltak fra urbefolkningens hjerte, (…) som en utfordring til en av modernitetens bastioner: media» (EZLN 2014). Subcomandante Marcos “avskjed” eller “død” fant sted i et høyst performativt evenement som var organisert av Zapatistene i La Realidad (24/05/2014), som er et av bevegelsens politiske knutepunkt i hjertet av Lacandon-jungelen – og der jeg selv deltok.
I.
EZLN ble ulovlig dannet i 1983. Det ble grunnlagt av en gruppe på bare 6 mennesker: fire menn og en kvinne, hvorav tre innfødte og tre mestiser, som hadde flyttet til Lacandon-jungelen fra ulike deler av Mexico. Der bygget de sin først militærleir som hadde som mål å organisere urbefolkningen i området i en gerilja, som noen år senere skulle være i stand til å overvinne den vanlige hæren og gjennomføre revolusjon i Mexico. Til å begynne med fulgte gruppen en ideologi som var typisk for latin-amerikanske revolusjonære bevegelser på 60- og 70-tallet, tro til en marxist-leninistisk stil i konstruksjonen av sosialisme.
Ifølge førstehånds-rapporter (Marcos 2003) viste EZLN allerede i disse tidlige stadiene en særegen interesse for kunstuttrykk, og det til tross for de røffe forholdene de levde under som kriminelle: “Hver mandag pleide i å organisere kulturelle evenementer: gruppen møttes i det vi kalte kulturenheten, der vi leste dikt, sang og fremførte teaterstykker». Den strenge militær-eksersisen besto i fysisk trening, lesing og diskusjon av strategibøkene til den nordamerikanske og meksikanske hæren, men også i kollektivt arbeid med forfattere som bl.a. Cervantes, Juan Gelman, Shakespeare, Miguel Hernandez og Brecht, som sterkt influerte den unike stilen som preget EZLNs offisielle erklæringer.
Imidlertid ble ikke det politiske/ estetiske særpreget til Zapatismo basert på indre tendenser i en liten gruppe revolusjonære, men snarere på deres møte med kosmologien og former for motstand som tilhørte forfedrene til Maya-folket i Chiapas-regionen. Dette møtet utgjorde bokstavelig talt et evenement, en «sublim hendelse» (Deleuze 1994:190), et mektig og opprivende brudd med en opprinnelig plan, og en åpning av til da ukjente muligheter, som en ny subjektivitet formet seg rundt. “På dette stadiet” – minnes Marcos – “var ikke EZLN lenger det vi hadde sett for oss da vi ankom. Nå hadde vi også blitt overvunnet av urbefolkningen, og som resultat av dette nederlaget begynte EZLN å vokse eksponensielt og forandre seg til noe som var svært annerledes». I en annen tekst høres Marcos (1997) enda mer drastisk ut: "Vi ble i realiteten tvunget til en omskoleringsprosess, en stilendring. Det var som om de [innfødte] hadde avvæpnet oss. Som om de hadde plukket fra hverandre alt vi var satt sammen av – marxisme, leninisme, sosialisme, urban kultur, poesi, litteratur – alt dette som var en del av oss, og ting vi ikke engang visste at vi hadde. De avvæpnet oss, og så bevæpnet de oss igjen, men på en annen måte."
Under innsatsen for å starte en politisk dialog med lokalbefolkningen, måtte Guerrilleroenes subjektive innstilling også gjennomgå en vesentlig forandring. De måtte gi opp konvensjonelle strategier for indoktrinering og rekruttering, der forkjempere nærmer seg en spesifikk befolkning (som de identifiserer som drivkraft bak forandringen) for å “skape bevissthet” og utpeke en vei til politisk forandring – og hvor propaganda tjener som middel til å “splitte” og “kolonisere” subjektene ved å eksponere dem for ideologisk innhold. I motsetning til dette var EZLNs møte med urbefolkningen umiddelbart preget av friksjoner, som tvang begge parter til å utforske veier til gjensidighet og utveksling. «Vi følte», sier Marcos, «at den politiske oppfatningen vår kolliderte med den vi møtte i lokalsamfunnene, og at den endret seg i takt med dette. Dette hadde også innvirkning på kulturlivet i EZLN, som var nokså intenst til å være i en en geriljaenhet. (...) Derfor likte vi å spøke med at vi var nokså runde av oss til å være «kvadrater» [cadres, dvs. revolusjonære aktivister]” (Marcos 2014).
Dette møtet dannet et internt brudd hos både besøkende og besøkte subjekter, og ble starten på Zapatista-samfunnenes autonome og horisontale former for organisering. Men det definerte også bevegelsens ikke-dogmatiske ideologiske holdning, der research og det å stille spørsmål alltid prioriteres, slik sloganen caminamos preguntando (vi stiller spørsmål mens vi går) illustrerer.
Det er viktig å merke seg at denne gjensidige transformasjonsprosessen har implikasjoner både for bruken av språket og for oversettelseshandlingen. Nettopp språkene til urbefolkningen beskriver virkeligheten med poetiske elementer som stammer fra en levende muntlig tradisjon. Dette reflekteres også i deres måte å tilegne seg spansk på, der allusjoner og metaforer tas rikelig i bruk. Enkle ord er da også utilstrekkelige når det handler om oversettelse av kosmologier. For eksempel slagordet «Land og frihet» som fyrte opp under den meksikanske revolusjonen i 1910, og som ble tatt i bruk på nytt av EZLN, har en bredere betydning i Nahuatl-språket, hvor ordet «land» (tlali) også rommer ideer om naturen, jordkloden og et liv i fellesskap. Dette er grunnen til at ¡Tierra y Libertad! fikk så stor resonans blant urbefolkningen i Mexico, som ser på “land” som noe mer enn bare et middel til produksjon.
Vi fant ut at urbefolkningen forholdt seg til det spanske språket ved å holde fast på tingenes mening, og ved å ta i bruk bilder. Vi måtte lære denne fremmede bruken av språket for at vi skulle kunne kommunisere med dem, og de med oss, og den begynte da å påvirke måten vi skrev og talte på. Det kom til et punkt hvor vi snakket “gebrokkent” [crooked] som vi pleide å si: Noen ganger startet vi en setning med et adjektiv, andre ganger med å alludere billedlig til en ting uten å navngi den direkte. Slik utviklet det seg en ny måte å snakke på som gjorde zapatistene umiddelbart identifiserbare. Selvsagt var det ingen som så etter oss, men i lokalsamfunnene kunne de kjenne igjen en zapatist gjennom måten de snakket på. [Språkbruken kunne til og med brukes] til å forklare politikk og krig, som på den tiden bare var en usikker fremtid (Marcos 2014).
I dette inngår også et veldig rikt visuelt språk som integrerte motstanden mot den spanske koloniseringen. For eksempel, da spanske conquistadorer tvang folket i de høytliggende områdene Chiapas og Guatemala til å iføre seg distinkte mønstre, for å identifisere hvilke landsbyer de hørte hjemme i, og slik gjorde det lett å gjenkjenne og holde oppsyn med opprørere – da kjempet kvinnene i lokabefolkningen imot, overalt, ved å veve blendende vakre huipiles[2] (Conant 2010, 37). Dette var altså et godt eksempel på kunstnerisk respons på undertrykkelse.
Det visuelle Zapatista-språket er gjennomsyret av elementer fra mayatradisjon og symboler som er vokst ut av møtet med det revolusjonære prosjektet. For eksempel ble finlandshetten raskt et symbol på identitet og samhold. Den henspeiler på forfedrenes motstand og dødens tilstedeværelse: Det faktum at “vi trenger å dø for å kunne leve” som zapatistene alltid gjentar. Samtidig utgjør den en fordreining av det Jacques Ranciere (2000) har beskrevet som “la distribution du sensible”, det vil si regimet av mulighetsbetingelser for sansning, tenkning og handling i en gitt sosio-historisk situasjon. Zapatistene er tvunget til å skjule sine ansikter for å bli navngitt og gjenkjent, og til å ta av seg masken for å kunne gjemme seg.
Møtet med Maya-kosmologien er også til stede i mer konvensjonelle kunstneriske manifestasjoner som veggmaleri, i malerier av nærmest anonyme Zapatista-bønder og i verkene til Beatriz Aurora, ble stilt ut i Nottingham. Beatriz er en kunstner som siden midten av nittitallet har stått EZLN veldig nær.[3] Maleriene hennes kan forstås som en slags utforskning av den visuelle estetikken i Zapatismo. De tjener også som en inngangsport for utenforstående til deres politikk, deres krav og historie.
Da jeg i fjor spurte henne om hvilke elementer i verket hennes som kan forbindes med den “ytre verden» slik zapatistene ser den for seg, hevdet hun: «Hvert eneste motiv. For eksempel er fargene jeg bruker allestedsnærværende, og tar utgangspunkt i klærne de bærer, som de produserer selv med mønster fra forfedrene. Lokalsamfunnene er små rom hvor et enormt mangfold av levende elementer sameksisterer: zapatister i alle aldre, nylig innhøstet korn, unge mennesker som spiller gitar, kakao og kaffe som ligger til tørk i solen. Alt forenes som en sydende vegetasjon. Alle slags husdyr finner man her gående rundt i alle retninger. Hvert av disse elementene bidrar til produksjonen av en harmonisk bevegelse og lyd, som et livsorkester” (GIAP 2014, 67).
Som fremhevet et annet sted (Zagato & Arcos 2014), karakteriseres mange av Beatriz Auroras malerier av et fravær av (eller kun rudimentært) perspektiv, noe som reflekterer kunstnerens opptatthet av å gi lik status til hvert element i komposisjonen. Hennes særegne bruk av farger og elementære former gir verkene en naiv undertone, som et kall tilbake til barndommen, en fascinasjon for verden og dens muligheter. “Life orchestra” er velegnet som et portrett av den politiske prosessen til Zapatista, ettersom det stiller livet opp mot den døden som er frembrakt av kapitalismens uttnytting og ødeleggelse[4], og fordi det er i organisk samklang med vanlige menneskers hverdagsliv. For å bruke ordene til en sørafrikansk aktivist og townshipbeboer er dette en “politikk om det som er nært og virkelig for folket” (Zikode 2009), som ikke tar utgangspunkt i allerede eksisterende teori (selv om den ikke motsetter seg referanse til ideologi), eller et segregert rom, men i det folk sier, tenker og gjør fra et situert og konkret synspunkt.
Gjennom denne tilnærmingsmåten har det utviklet seg en unik form for politikk, som eksperimenterer med innovative begreper om likhet og sosial rettferdighet, og som, riktignok i svært lokal skala, går hinsides fallitten til forsøkene tidlig i det 20. århundre. Siden midten av 1990-tallet har disse eksperimentene erstattet bevegelsens opprinnelige ambisjoner om opprørets seier og et grep om statsmakten, og krystallisert seg i egalitære organisasjonsformer som former Zapatista-samfunnet, som i dag omfatter de uavhengige Juntas de Buen Gobierno (rådene for godt styresett), et helsesystem (inkludert autonomt styrte klinikker og sykehus), utdanningssystem og et kollektivt organisert produksjonssystem. Disse sosiale/ politiske rommene er under utvikling parallelt med den meksikanske staten, men er likevel «asymmetriske» med dens former. (John Holloway 2014:32)
2.
Fra 22. til 25. mai 2014 dro jeg til La Realidad, et av bevegelsens fem politiske knutepunkter, for å delta i hyllesten til José Luis Solís López, også kjent som Galeano, en Zapatista-aktivist som ble myrdet noen uker tidligere av bevæpnede menn fra CIOAC-H, en paramilitær organisasjon kontrollert og finansiert av medlemmer av den føderale regjeringen, som del i en bred antiopprørsstrategi. Jeg kommer ikke til å gå nærmere inn på detaljene i historien i denne sammenhengen.[5] Jeg skal utelukkende fokusere på Subcomandante Marcos’ siste offentlige opptreden, som fant sted parallelt med denne hendelsen, og erklæringen som fulgte den; som alltid veldig dyp, poetisk og derfor åpen for svært mange ulike tolkninger, der denne viktige figuren proklamerer sin avskjed.
Som mange allerede ved, har Marcos vært den synligste eksponenten til EZLN i de siste 20 årene, etter at han ble et internasjonalt ikon. Det vi vet om han er at hen etter opprørsdagen ble talsperson for EZLN, og at hans tolkning av denne rollen har utviklet seg dramatisk gjennom årene. Vi vet også at han var en militær leder i EZLN helt fra de tidlige stadiene.
Det faktum at denne karakteren på sett og vis var overdrevet og teatralsk, og at hans offentlige opptredener var nokså performative, har ingen vært i tvil om. Zizek (2007, 7) gjorde selv narr av Marcos og definerte han som “Subcomediante” – en sub-komiker, for å kritisere det han så som en utilstrekkelig revolusjonær tilnærming. Men at EZLN plutselig, i konteksten av en begravelse, skulle bestemme seg for å kvitte seg med denne figuren, var definitivt en overraskelse. En ting er at dette strider med enhver “konvensjonell” politisk logikk for makt og revolusjon. Når en stat ønsker å løse opp en subversiv organisasjon, er det ikke nettopp lederen de prøver å fjerne? Hvorfor skulle zapatistene føle det nødvendig å gi avkall på et av symbolene som gjorde dem berømte internasjonalt, og som hadde så sterk appell?
I månedsvis hadde EZLN røpet at Marcos var alvorlig syk. Mainstream-media spredte sladder om hvilken sykdom det var snakk om. Enkelte insinuerte til og med at det i realiteten handlet om intern konflikt i lederskapet til EZLN. Om ettermiddagen den 24. mai ledet Marcos en militærparade i La Realidad, til ære for Galeano, der alle deltakerne bar pirat-armbind, og hans eget var dekorert med bildet av en hodeskalle. Av alle disse grunnene spredte det seg en bekymringsfull stillhet gjennom publikum, da han ved midnatt samme kveld begynte å lese opp sin erklæring om at «dette er de siste ord jeg vil si offentlig før jeg slutter å eksistere.” (EZLN 2014)
Marcos fortsetter talen med å snakke om en multidimensjonell endringsprosess som EZLN har gjennomgått de siste to tiårene, noe få observatører har innsett i følge ham. Denne endringen innebærer kategorier som klasse: «fra den opplyste middelklassen til bønder av urbefolkningen»; rase: «fra mestis-lederskap til reint urbefolkningslederskap», men også en endret tenkemåte: «fra revolusjonær avant-gardisme til ledelse under adlyding; fra å ta makten ovenfra til å skape makt nedenfra; fra profesjonell politikk til hverdagspolitikk; fra lederne til folket; fra kjønnsmarginalisering til direkte deltakelse fra kvinner; fra nedlatende mobbing av annerledeshet, til feiring av forskjeller.” (EZLN 2014).
Denne analysen leder ham til å spørre hvorfor det fortsatt er så mange mennesker i Mexico, inkludert intellektuelle, politikere og aktivister, som til tross for at de anerkjenner at historien skapes av folket, blir så skremt når de opplever en eksisterende folkeforsamling uten noen “spesialister” til stede. Hvorfor, spør Marcos, “er de så redde når det er folket som styrer, når det er de som bestemmer over sine egne skritt?" (EZLN 2014)
Som et svar på disse spørsmålene, refererer Marcos til opprøret den 1. januar 1994, da EZLN-troppene steg inn i byer i Chiapas og rystet verden med sine skritt. I løpet av de påfølgende dagene begynte rebellene å innse at noe underlig, antakelig uventet, skjedde: «omgivelsene reagerte ikke» (EZLN 2014). Zapatistene følte at det sivile samfunnet var ute av stand til å forstå hva opprøret deres egentlig handlet om. "Fordi de var vant til at urbefolkningen ble sett ned på ovenfra, løftet de ikke blikket for å se på oss. Fordi de var vant til å se på den andre i ydmykelse, forsto ikke deres hjerte vårt verdige opprør. Blikket deres hadde stoppet opp på den eneste mestisen med finnlandshette [dvs. Marcos], og med andre ord så de ingenting" (EZLN 2014).
Dette, avslører han, er det øyeblikket i bevegelsens historie da “konstruksjonen av figuren Marcos” startet». Grunnene til å gjøre dette er åpenbare: rasisme, 500 års utnyttelse og ydmykelse, men også politisk avant-gardisme, forhindrer folk i å se hva noen få tusen bønder av urbefolkningen har vært i stand til. Dette inkluderer deler av venstresiden, «for det finnes også rasisme [der], fremfor alt i den delen av venstresiden som hevder å være revolusjonær” (EZLN 2014).
Som en løsning på dette kommunikasjonsproblemet, foretok bevegelsen en kunstnerisk handling; dannelsen av et redskap til symbolsk formidling, mellom urfolkopprøret og samfunnet; m.a.o. mellom to inkompatible kosmologier. “Hvis jeg skulle definere karakteren Marcos”, sier han “ville jeg uten tvil si at han var en fargerik oppfinnelse. Man kunne si, for at du skal forstå meg, at Marcos slett ikke tilhørte de frie medier” (EZLN 2014). Dette er et avgjørende utsagn, fordi det artikulerer en (selv-)kritikk av den estetisk-politiske meningen med “konstruksjonen av Marcos”. Ved å si at bildet hans, som et medium, er ufritt, alluderer Marcos til det faktum at det delvis tilhører maktens domene – at det ble dannet med tanke på å kunne infiltreres.
Vi kunne hevde med Guy Debord (1994) at bildet av Marcos er “spektakulært”, fordi det tilhører et abstrakt regime for produksjon og sosiale relasjoner hvor bilder spiller en strukturell rolle, mht. separasjon, formidling og nøytralisering. I Skuespillersamfunnet snakker Debord (1994) om hvordan bilder organiserer sosiale relasjoner for å forsterke atskillelsen av individene fra realitetene i deres eksistensbetingelser, innen sfærer som produksjon, nødvendige behov, lidenskaper og ønsker osv. De dytter individene inn i en abstraksjonsprosess, innen det upersonlige common sense-domenet som Tiqqun har definert som «publisitet». Gjennom publisiteten «gjennomsiktiggjør den liberale staten den fundamentale ugjennomsiktigheten i befolkningen» (Tiqqun 2010), som den dermed mer effektivt kan administrere.
Som jeg sa, ble Marcos-figuren projisert inn i publisitetsrommet for å bygge en bro mellom Zapatista-opprøret og samfunnet. Den responderte på behovet for å gi en ny ramme til zapatistenes politiske prosess, mer i tråd med en mer velkjent og komfortabel, revolusjonær forestillingsramme – en som kunne ha estetisk appell, og som reproduserte rase- og klasse-hierarkier (inkludert et hvitt, mannlig, utdannet lederskap). Ikke desto mindre var dette bildet et produkt av en abstraksjon – dvs. en separasjon – fra bevegelsens realitet. Til en viss grad sviktet også bildet selve opprøret siden det løy om dets natur og sammensetning. Gjennom årene endte Marcos-figuren opp med en nesten avskåret eksistens i publisitets-domenet, og ble til dels appropriert og gjort spektakulært av media, med en depolitiserende effekt.
I en tekst fra 1851 kritiserte en fransk arbeider den stereotype måten store kunstnere (og sosialistisk propaganda) representerte arbeideren på: “Metallarbeidernes alvorlige positur har vært gjenstand for forbilledlige studier. Den flamske og nederlandske skolen har vist oss hvordan den med stort utbytte kunne tas i bruk av en Rembrandt eller en Van Ostade. Men vi kan ikke glemme at arbeiderne som tjente som modeller for disse beundringsverdige maleriene mistet synet i en nokså ung alder, og dette faktum ødelegger noe av gleden vi erfarer ved å kontemplere verkene til disse store mestrene» (Ranciere 1989,5). Med andre ord, den estetiske abstraksjonen av metallarbeideren har en tendens til å utelate miseren i fabrikkarbeidet. Derimot hevder Rancière at “Den barske poesien man finner i rikt monn i arbeidernes ansikter, takket være malerne som avbildet produksjonen av temperert stål, er ikke bare et ansikt utad for arbeidernes elendighet. Det er prisen som betales for å ta avskjed med en drøm: nemlig, om et annet sted innen bildenes verden.” (Ibid., 5) Bildet som er produsert som propaganda eller “publisitet”, øver en mystifiserende eller repressiv effekt på det representerte subjektet (arbeideren, eller den revolusjonære bonden fra utbefolkningen), ettersom det hindrer det i å frigjøre seg idet det tilskriver en spesifikk tilstand, et spesifikt sted i bildenes verden. “For å holde arbeideren på sin rette plass”, sier Rancière, “må hierarkiet i det virkelige liv ha sin parallelleksistens i et imaginært hierarki, på en slik måte at det siste undergraver det første, ikke så mye ved å tilby emblemer over den jevne manns kraft og makt, som ved å introdusere en dobbelthet i selve kjernen av arbeiderens aktivitet på sitt eget sted."
I likhet med denne stereotype fremstillingen av arbeideren, mystifiserer figuren av «Revolusjonslederen Marcos” realiteten i Zapatista-bevegelsen (mht. rase, klasse og struktur), men den har også en tendens til å tilskrive Zapatista-opprøreren et spesifikt sted i en billedverden. Marcos’ farvel kan forstås som en subversjon av denne dynamikken. Det konstituerer en slags estetisk renselse, som flytter oppmerksomheten over på fundamentet og prosessen for å konstruere en reell, egalitær makt nedenfra. Den uruguayanske sosiologen Raul Zibechi (2014) har hevdet at zapatistene på denne måten “la listen veldig høyt, høyere enn en politisk makt noen gang har lagt den”. Det er da heller ikke innenfor militært lederskap (som Marcos-estetikken representerte) at den politiske utfordringen i Zapatista utspiller seg, men i prosessen med å konstruere autonomi, dvs. i dannelsen av makt nedenfra, i dagliglivets politikk, organisk og for alle.
Alessandro Zagato er postdoktor-stipendiat i ERC-prosjektet “Egalitarianism: Forms, Processes, Comparisons” ved Universitetet i Bergen, Institutt for Sosialantropologi. Informasjon om publikasjonene og forskningsaktivitetene hans ligger tilgjengelige på bloggen https://elblogdegiap.wordpress.com/
[1] For mer informasjon, se http://www.nottinghamcontemporary.org/art/rights-nature
[2] En tradisjonell kvinnelig kjole.
[3] Beatriz' malerier reproduseres vanligvis som postere og selges til turister som besøker San Cristobal de las Casas, hvorav overskuddet doneres til EZLN.
[4] Staten Chiapas eier nærmere en tredjedel av republikkens overflatevann, og demningene her står for mellom en tredjedel og en halvpart av landets samlede vannkraft. Chiapas eier også foreløpig uutnyttede oljereserver, en av de høyeste andelene av skog, og har den høyeste graden av avskoging i Mexico.
[5] På bloggen min har jeg skrevet en rapport om den turbulente reisen for å komme frem til La Realidad, samt en artikkel om den politiske konteksten rundt mordet på Galeano (begge av dem på spansk). Vær velkommen til å lese den her: https://elblogdegiap.wordpress.com/
BIBLIOGRAfi
Arcos, Natalia og Zagato, Alessandro. 2013. “Diálogo n°1: Notas sobre estética y política en el movimiento zapatista”. Rufiàn Revista, 17: 13-27
Badiou, Alain. 2005. “Eight theses on the universal.” Lacan Dot Com http://www.lacan.com/badeight.htm
Conant, Jeff. 2010. A Poetics of Resistance. The Revolutionary Public Relations of the Zapatista Insurgency
Debord, Guy. 1994. The Society of the Spectacle. Broadway: Zone Books
Deleuze, Gilles. 1994. Difference and Repetition. New York: Columbia University Press.
EZLN. 2014. “Entre la Luz y La Sombra.” Enlace Zapatista, May 25 http://enlacezapatista.ezln.org.mx/2014/05/25/entre-la-luz-y-la-sombra/
GIAP. 2014. “Entrevista a Beatriz Aurora.” Rufiàn Revista, 17: 66-69
Holloway, John. 2014. “Poesía y Revolución.” Rufiàn Revista, 17: 31-37
Le Bot, Yvon. 1997. El sueño zapatista. Entrevistas con el Subcomandante Marcos, el mayor Moisés y el comandante Tacho, del Ejercito Zapatista de Liberación Nacional. México: Plaza & Janés
Marcos, Subcomandante. 2014. “Subcomandante Marcos escritor. Entrevista por Juan Gelman.” Desinformèmonos, 15. Januar http://desinformemonos.org/2014/01/subcomandantes-marcos-escritor-por-juan-gelman/
Rancière, Jacques. 2004. The Politics of Aesthetics: The Distribution of the Sensible. Bloomsbury Academics.
Rancière, Jacques. 1989. The Nights of Labour. The Workers’ Dream in Nineteenth Century France. Philadelphia: Temple University Press.
Savater, Amador Fernandez. 2015. “Reabrir la cuestión revolucionaria (lectura del Comité Invisible).” I El Diario, 23. Januar http://www.eldiario.es/interferencias/comite_invisible-revolucion_6_348975119.html
Tiqqun. 2010. Introduction to Civil War. Los Angeles: Semiotexte
Zibechi, Raùl. 2014. “The Death Of SupMarcos. A Blow to Revolutionary Pride”. Dorset Chiapas Solidarity, June 20 http://dorsetchiapassolidarity.wordpress.com/2014/06/20/the-death-of-supmarcos-a-blow-to-revolutionary-pride/
Zikide, S’bu. 2009. “The high cost of the right to the city”. Abahlali Official Website, 25. May http://www.abahlali.org/taxonomy/term/1093
Žižek, Slavoj. 2007. “Resistance Is Surrender”. London Review of Books, 29, 22:7
